Mens vi venter på Daniel Romano


Den hyperproduktive Popklikk-favoritten Daniel Romano vender tilbake til Rockefeller mandag 4. september, etter at han i fjor sommer la hele Rockefeller for sine føtter.

Daniel Romano’s Outfit er et kanadisk indierock-band som, om man ønsker, kan beskrives som en supergruppe. Bandet, som ledes av Daniel Romano, består også av Carson McHone, Julianna Riolino, Roddy Rosetti og Ian Ski Romano.

Carson McHone og Julianna Riolino har bejublede solokarrierer på siden av bandet, mens Roddy Rosetti og Ian Ski Romano har vært trofaste ved Daniels side i mange år.

Popklikk elsker musikken til Romano og gjengen, og har anmeldt de fleste platene de har sluppet. Da vi kårets årets beste utenlandske plater utgitt i 2020, stakk «How Ill Thy World Is Ordered» av med seieren, mens «Cobra Poem» kun hadde Thåström foran seg på lista i 2021.

Under kan du lese utdrag fra Popklikks anmeldelser av fire av Romanos og gjengens album. Helt nederst i saken finner du en spilleliste satt sammen av Popklikk-redaksjonen, bestående av 20 av Romanos beste låter.

Håper vi sees på konserten på Rockefeller mandag 4. september!

Daniel Romano’s Outfit: «Cobra Poems» (album, 2021)

På «Cobra Poems» går det fra energisk riff-rock til mer følsomme pop-uttrykk. Alltid med en egen holdning og en ekstremt god sans for slående arrangementer, melodiske hooks og et lydbilde med trøkk. Tidligere har han spilt inn alt selv, nå tas låtene opp live i studioet Camera Varda (også tittel på sistekuttet) med det meget solide backingbandet Outfit på plass. Og for et band!

David Nardi gir oss en oppvisning i gitarspill, i tillegg til saksofon og tuba, Roddy Rosetti balanserer låtene perfekt med spretten rockebass, Ian Romano sitrer formelig bak trommesettet og sist, men ikke minst, leverer Julianna Riolino vokalprestasjoner fra øverste hylle! Derfor er det kanskje bare naturlig at Romano også lar Riolino ta føringen i et par låter. Mest iørefallende er det på midtempo-genialiteten «The Motions»! Snakker vi kanskje om den fineste låta fra 2021 her? Og det er mer å dykke ned i, folkens. Det er bare å ta for seg av Daniel Romanos overflødighetshorn av perfekt og poetisk retro-rock! (Espen D.H.Olsen)

Daniel Romano’s Outfit: «How Ill Thy World Is Ordered» (album, 2020)

Det starter med noen litt skurrete strykere og blip blops, fortsetter raskt med Daniel Romanos karakteristiske stemme, før dørene slås ut og «A Rat Without a Tale» styrterut av startgropa med drivende rock, blåsere og fortryllende koring. Så lar Romano gitarist David Nardioverta showet med en deilig sløy gitarsolo lagt over et neddempet teppe av liflige orgeltoner. 

Det er en rockeplate Romano har laget. Her er det drivende trommer og tight bass, med trøkketegitarer, catchy refrenger og en herlig energi. Det er en form for retro-rock, helt klart. Åpningssporet har noen beatles’ke aspekter, mens andre låter drar på The Who (den triumferende«First Yoke» eller The Byrds (den notoriske «Joys Too Often Hollow»). Det er folk-rock og powerpop, men også et og annet mer twangy øyeblikk, som i den helt vidunderlige avslutteren«Amaretto and Coke». Romano er sjef og Outfit spiller sokkene av de fleste. Og verden trenger mer av denne energien i 2020. (Espen D.H. Olsen)

Daniel Romano: «Finally Free» (album, 2018)

Han raser ikke ut av startblokkene denne gangen, den godeste Daniel Romano. Der han tidligere har servert sjangerlekende og umiddelbart fengende country- eller pop-låter, leveres det denne gangen et album bestående av ni folk-låter marinert i små psykedeliske øyeblikk, messende vokal og kryptiske meddelelser om kosmos, kjærligheten og friheten. Tror jeg da.

Låtene flyter over i hverandre, tekstlinjer og låttitler gjentas i andre låter; et vell av instrumenter, små lydplukk og vokalfraseringer pryder melodiene som Daniel denne gangen har kommet opp med. Det har tatt noen dager å komme inn i denne platen, spesielt med tanke på hvor iørefallende fjorårets «Modern Pressure» var. Som en kamerat utbrøt: «Har Daniel Romano laget en ‘grower’?» Ja, det har han! Blir den bedre, litt som en god vin eller en saus som koker godt og lenge? Ja, det gjør den!

«Finally Free» er altså et album der lydbilde og stemninger står i fokus. Det er en vakker plate, men også en krevende lytteopplevelse. Det er en plate der man får mye igjen ved å investere en del tid. Jeg vil tro den kommer til å bli møtt av både stående ovasjoner og besk kritikk. Det er i hvert fall en plate det er vanskelig å være likegyldig til. Som Daniel synger i platas siste låt: «There’s beauty in the vibrant form». (Espen D.H. Olsen)

Daniel Romano: «Modern Pressure» (album, 2017)

Romano synger, freser og spytter som en Dylan midt på 70-tallet. Og noen av låtene på «Modern Pressure» minner om nettopp 70-talls-Dylan: tenk deg om his Bobness hadde havna på nachspiel med Elvis Costello og hele Attractions, støtt på kompis Robbie Robertson og  eksentrikerne i Sparks og sporenstreks starta band med hele gjengen. Skremmende høy låtkvalitet med ditto energi – umulig å ikke like veldig godt. (Morten Solli)

Daniel Romano: «Mosey» (album, 2016)

At countrysjefen Daniel Romano åpner «Mosey» med en låt som kunne vunnet MGP, er relativt frisk og en anelse overraskende. Men «Valerie Leon» sitter som et skudd samtidig som den utfordrer alle verdens musikksjangre til å leke litt mer sammen.

Når det er sagt; det gjør absolutt ingenting at de andre låtene på «Mosey» henter inspirasjon fra artister som Bob Dylan, Leonard Cohen og rock og pop skapt på 60-og 70-tallet

Romano synger fortsatt med en innlevelse og har en kraft i stemmen som tilfører musikken både energi og sårhet. Produksjonen er variert og gjennomarbeidet, og tidvis sitter man med følelsene av at instrumentene tripper rundt i kulissene og bare venter på å entre scenen. (Espen A. Amundsen)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1643