Mange vil hevde at 80-tallet var et kjedelig musikk-tiår. Og var man blant dem som lot seg blende av MTVs musikkutvalg har de på sett og vis rett.

Men for de av oss som virkelig elsket musikk, var 80-tallet langt bedre enn sitt rykte. For opp av den amerikanske undergrunnen krøp det fram en mengde band som var langt mer opptatt av essensen i musikken enn hvordan de fremstod på TV.

Som for eksempel R.E.M., Gun Club, The Dream Syndicate, Green On Red, Hüsker Dü, Rank & File, Pixies og The Replacements. Band som har satt tildels dype spor i musikkhistorien.

Når det gjelder The Replacements snakker vi ikke en gang dype spor. Vi snakker grøft på grøft. Nirvana, The Lemonheads, Pavement, Green Day og The Hold Steady er bare noen eksempler på band som har latt seg inspirere av kameratgjengen fra Minneapolis, bestående av brødrene Bob og Tommy Stinson, Chris Mars og Paul Westerberg. En kameratgjeng med en så lystig og eksplosiv innstilling til livet at remmer og tøyler etter hvert ble mer enn frynsete.

Bare tanken på hvor mange øl jeg drakk på 80-tallet mens The Replacements kastet seg ut av høytalerne, gjør meg fremdeles fyllesjuk.

The Replacements første plater var i stor grad preget av låtskriver og frontfigur Paul Westerbergs lidenskap for punk, og da i særdeleshet Sex Pistols «kyss meg i ræva»-innstilling. Bandets debutskive, «Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash» (1981), er en skikkelig hurra-meg-rundt-plate, med få eller ingen pusterom, noe låter som «I’m On The Run», «Something To Dü (jepp, referanse til Hüsker Dü), «Taking a Ride» og I Hate Music», er ypperlige eksempelet på. 

På bandets tredje album, «Let It Be» (1984), hadde villstyringene funnet fram til en genial miks av sarte ballader og kompromissløse rockere som skulle bli bandets varemerke. Westerberg tekster, der galskap, humor og tristesse stod side om side, var med på å løfte musikken opp på øverste hylle. Hele plata, og særlig låter som «I Will Dare», «Unsatisfied», «Androgynous» og «Gary’s Got A Boner», treffer like godt i dag som den gang da. 

På det legendariske coveret sitter hele gjengen på moren til Bob og Tommy Stinsons hustak. Når det gjelder tittelen på albumet, forteller Westerberg følgende fortreffelige historie:

«We were in the van kicking around names. We were going to call it Whistler’s Mammy, and then we were going to call it Stunk. And then we decided that the next song that came on the radio was going to be the album title. The next thing you know, ‘When I find myself in times of trouble … ’ comes on the radio. I remember we took photos of the band walking across the street like Abbey Road, and that’s why we were on the roof (on the album cover). It was supposed to be like the Beatles on the roof at Apple, but it was too steep for us to take our instruments up there.”

«Tim» (1985), produsert av Tommy Erdelyi, aka Tommy Ramone, som først var tiltenkt tittelen «Let It Bleed», fortsatte der «Let It Be» slapp. Faktisk maktet bandet å heve seg enda noen millimeter. Noe som i seg selv er en prestasjon.

På «Kiss Me On The Bus», «Waitress In The Sky» forenes The Beatles og Big Star på en måte som får kroppen til å bjeffe av glede, mens hardtslående og virile låter som «I’ll Buy», «Bastards Of Young», «Left Of The Dial» og «Little Mascara», sender tankene til både Kiss, New York Dolls, Sex Pistols, Slade (yepp) og en og annen glovarm eksospotte.

Avslutningslåta, «Here Comes A Regular», er Paul Westerberg på sitt beste og mest såre. En sang som setter seg i ryggmargen i det øyeblikket stiften treffer rillene. Westerbergs tilstedeværelse er så ektefølt og troverdig at jeg knapt har hørt maken. En sann klassiker.

Etter «Tim» allierte bandet seg med den gamle mesterprodusenten, Jim Dickenson (Big Star). Et godt valg all den tid «Pleased To Meet Me» (1987) ivaretar både sjarmen, gløden og kickass-mentaliteten som preger både «Let It Be» og «Tim». 

Åpningslåta «I.O.U» er intet mindre enn en orkan og påfølgende «Alex Chilton» (han, ja!) er sammen med de to avslutningslåtene, «Skyway» og «Can’t Hardly Wait» (med Chilton på gitar), bandet på sitt ypperste. Når blåserne ruller inn sidelengs på «Can’t Hardly Wait», er det bare å slippe taket. Når strykerne noen sekunder senere stryker deg varsomt på kinnet kan du garantert gå på vannet. Det høres med at låta egentlig var spilt inn for å være med på «Tim», og at strykerne som ble lagt på visstnok var en smule omdiskutert innad i bandet. 

Selv om «Pleased To Meet Me» er litt for ujevn til at det kan spikres «Klassiker» på ytterdøra, er det like fullt et album alle musikkelskere må sikre seg om det ikke allerede befinner seg i platebunken på loftet eller i cd-bunkene som vokser opp som paddehatter overalt i huset.

Påfølgende «Don’t Tell A Soul» (1989) er bandets første, og eneste, nedtur i følge denne skribenten. For da villbassene, godt hjulpet av produsenten Matt Wallace, skulle erobre verden, sviktet både motet og låtmaterialet. Den fandenivoldske innstillingen ble skjøvet under teppet, samtidig som det proffe og strømlinjeformede lydbildet sugde trøkket ut av låtene. 

Det finnes selvfølgelig unntak, som for eksempel «Talentshow», «Achin’ To Be», «I’ll Be You» og og «Rock’N’ Roll Ghost», men sammenlignet med forgjengerne, høres «Don’t Tell A Soul» ut som en fislete kinaputt.

 Men, fortvil ikke, for i 2019 ble boksen «Dead Man’s Pop» sluppet, en boks som inkluderer en remix av «Don’t Tell a Soul», mikset av produsent Matt Wallace og der målet var å gjenskape plata slik bandet i utgangspunktet hadde tenkt seg det. En boks som også blant annet inneholder en plate med mange rariteter og uutgitte spor, deriblant fem låter i samarbeid med Tom Waits. Og vips, så høres The Replacements mer ut som seg selv igjen. Versjonen av «Portland» er en skikkelig innertier. 

The Replacements svanesang, «All Shook Down» (1990), regnes av mange som Paul Westerbergs første soloprosjekt. Magien i bandet var borte, og selv om de andre gutta stakk innom var det Paul som stod for det meste. Bob Stinson hadde for øvrig falt av lasset allerede etter «Tim».

Når det er sagt; «All Shook Down» er definitivt nok et glimrende The Replacements album. Da det landet i 1990 ble jeg så bergtatt at det tronet øverst på lista da sluttstreken for musikkåret ble satt. Og jeg hadde, i motsetning til musikkmagasinet Rolling Stone, som belønnet plata med to av fem stjerner, selvfølgelig helt rett. Eller noe deromkring.

Da jeg hørte «Sadly Beautiful» første gang gråt jeg. En makeløs sang som, godt hjulpet av John Cales (han, ja!) fiolin, slår hull på selveste tomheten. «Merry Go Around»,«One Wink At The Time», «Nobody», «When It Began», «Attitude» og «Torture» er så fengende og deilig skranglete at jeg den dag i dag mistenker de gamle naboene mine for å ha danset nakne på bordet når jeg dag ut og natt inn spilte hull i vegger og tak. Ikke en jæskla naboklage på seks intense måneder forteller alt om kvalitetene på «All Shook Down». Og tittellåta? Herre jemini for en låt!

At Paul Westerberg, etter at The Replacements var historie, fortsatte å pøse ut knallskiver får vi komme tilbake til etter at popklikkere i de tusen hjem har sjekket ut den viltre gjengen fra Minneapolis.