Plateanmeldelse: Silver Lining – «Bygones» (album, 2026)
Silver Lining består fremdeles av Stine Andreassen (The Northern Belle), Live Miranda Solberg (aka Louien), Halvor Falck Johansen og Bjørnar Ekse Brandseth. Selvom kvartettens to første album holder høy klasse, oppleves bandets nye album, «Bygones», som hakket hvassere en forgjengerne.
For undertegnede er også «Bygones» en av de beste platene som er sluppet i den såkalte nordicana-sjangeren de siste årene. En sjanger som har frembrakt mange glimrende album i den samme perioden, som for eksempel de nye platene til Embla and the The Karidotters og Ingvild Flottorp, som begge traff bakken for bare noen uker siden.
Med svært god hjelp av produsent Øyvind Blomström, har Silver Lining på «Bygones» nok en gang skapt et vidunderlig musikalsk univers der elementer fra country, folk, pop og rock sys sammen på ypperlig vis . At Andreassen, Solberg og Johansen har delt på å skrive platas ni låter, er kun er bevis på at alle tre er fremragende låtskrivere, for musikals er trioen helt og holdent på samme bølgelengde.
Som alltid med Silver Lining, er de skyhøye vokale prestasjonene noe helt for seg selv. Gud bedre som den gjengen kan synge, det være seg hver for seg eller sammen. Vokalharmoniene som dukker opp med svært jevne mellomrom underveis, kan umulig gjøres bedre, og tilfører musikken en så godt som perfekt blanding av store følelser og ren nytelse.
Foruten å ha laget ni knallsterke låter, har bandet og Blomström, skapt et jordnært, innbydende og nydelig arrangert lydbilde som tilfører musikken en fin blanding av energi og nøkternhet. Et lydbilde som er preget av nennsom bruk av akustiske gitarer, el-gitarer, pedalsteel, mandolin, kontrabass, perkusjon, keyboard, synth, programmering og sikkert ganske mye mer. Noe som kler tekstene, som ofte handler om oppgjør, løsrivelse og nye horisonter, svært godt.
Gjengen og Blomstrøm klarer på mesterlig vis kunsten å holde litt igjen produksjonsmessig for heller å la låtene flyte av gårde uten for mye fiksfakseri. Noe nydelige låter som «Such a High», «Picture in a Frame», «Easy Loving Me» og tittellåta er fire prakteksemplar på. Bandet lykkes også svært godt når energien skrus opp noen hakk, som på «Set Me Free», «GMAM», «Tornado» og «Sunlit Boulevard». At de lykkes så til de grader, handler i stor grad om en utsøkt miks av balansekunst, subtile grep, gehør og profesjonalitet.
Selvom Silver Lining i løpet av tre album har opparbeidet seg et eget og lett gjenkjennelig musikalsk uttrykk, gir det neppe særlig høye odds å vedde på at album fra artister som The Band, Crosby, Stills & Nash, Eagles, Fleetwood Mac, James Taylor og Joni Mitchell, også kan ha påvirket bandmedlemmene en smule. Det er for eksempel liten tvil om hvem det hintes om i «Sunlit Boulevard».
Vi er i november, og med «Bygones» har Silver Lining laget en av de beste norske platene så langt i 2026. En plate som fort kan vise seg å stå igjen som deres musikalske mesterverk.
Foto: Malin Pettersen (promo)
