Sjarmerende, melodiøst og sjangeroverskridende

Plateanmeldelse: Martin Hagfors – «Pain» (album, 2026)

På sitt nye album «Pain», har Martin Hagfors hentet inn glimrende hjelperyttere som alle bidrar med unike og originale innspill til hans eget musikalske uttrykk. Noe som har resultert i et melodiøst, litt snodig, tidvis improvisert musikalsk univers der produksjonen er både sjarmerende og en smule skranglete. Et album der elementer fra både norsk og britisk folkemusikk, pop, rock og jazz finner de rette tonene sammen. 

Foruten Hagfors’ vokal og akustiske gitar, bidrar eminente musikere som Marit Karlberg (vokal, langeleik), Henriette Eilertsen (fløyte), Frode Haltli (trekkspill), Nikolai Hængsle (bass), Ola Øverby (trommer) og Erik Johannessen (trombone), til at «Pain» har blitt et både sjangeroverskridende, variert og lyttervennlig album. Tekstene til Hagfors er både nære, varme og utforskende, og absolutt verdt å bruke tid på. 

«Pitter Patter» er en rolig låt der Marit Karlberg bidrar med både langeleik og nydelig vokal, noe som naturlig nok tilfører musikken ganske så store doser tradisjonell norsk folkemusikk. Den fine teksten om barneføtter og kjærligheten til livet, er særdeles sjarmerende. Herlige «Something To Hide» drives framover av en lett sjanglende instrumenter, der særlig trekkspillet får mye boltreplass. 

Svært iørefallende «Early Birds», er trolig min favoritt så langt. En svært leken låt der det, foruten bass, trommer og akustisk gitar, også er plass til både trombone og tverrfløyte. Rolige og undrende «Ok With Life», treffer også svært godt mye takket være bidragene fra Karlberg (vokal), Haltli (trekkspill) og sjefen sjøl på kassegitar. Platas lengste spor, «Astrodome Revisited», er omkranset av et romslig og luftig lydbilde med plass til både tverrfløyte, trombone, langeleik og en lett ranglende 12-strenger. 

Første gang jeg hørte «Pain», gikk tankene umiddelbart til britiske artister som Robyn Hitchcock og Andy Partridgde (XTC), to fremragende låtsnekrere som har hentet mye inspirasjon fra blant annet The Beatles, The Kinks og psykedelisk britisk folkrock. Men fordi musikken på «Pain» drar i så mange forskjellige retninger, dukker det hele tiden opp nye musikalske sprell. 

Det kan også virke som om Hagfors har gitt musikerne så mye spillerom i studio at improvisasjon og lekenhet er blitt både prioritert og verdsatt. Improvisasjon eller ikke, samspillet og sluttresultatet er både freidig, utfordrende, melodiøst og lekent. 

Foto: Promo

Avatar photo

Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 2110