Med utgangspunkt i Popklikks årsbestelister har Popklikk-redaksjonen plukket ut og skrevet om det vi mener er blant de beste utenlandske platene i perioden 2020-2025. 

Jeff Tweedy: «Twilight Override» (2025)

Å gud, som jeg elsker å bli dratt inn i Jeff Tweedys musikalske univers. Mannen som bare gir og gir og gir. Det er liksom ikke måte på. På «Twilight Override» fortsetter han å øse på med klassisk Tweedy-musikk i mange former og farger. Kantede, myke, utfordrende, melodiøse, bråkete låter om hverandre. Låter fylt med både lys, mørke, håp, savn, nostalgi, framtidstro og realisme. Hele tiden med Tweedy og gjengen til stede på lekende og kreativt vis. Du verden så gøy de må ha hatt det!

30 låter er egentlig altfor mye å slippe løs samtidig. Men etter å ha hørt «Twilight Override» ørten ganger bare kribler jeg etter å fortsette og dykke etter flere musikalske blinkskudd som enten skjuler seg i detaljene eller trenger litt mer tid før de åpenbarer seg. «Twilight Override» er rett og slett en musikalsk skattkiste som aldri kommer til å gå ut på dato. At Tweedy har klart kunststykket å lage en plate bestående av 30 låter som stort sett alle står godt på egne ben, hadde jeg ikke trodd var mulig. Men det umulige er tydeligvis mulig for Jeff Tweedy.

De som har fulgt Tweedys karriere, vil kjenne seg godt igjen i hans musikalske univers, for på «Twilight Override» vandrer Tweedy stort sett rundt i det musikalske landskapet han er kjent for både som soloartist og frontfigur i Wilco. Forskjellen er at Tweedy har erstattet Wilco-gjengen med James Elkington, Sima Cunningham, Macie Stewart, Liam Kazar og sine to sønner, Sammy og Spencer. Noe som fungerer så godt som optimalt, selv om jeg er overbevist om at Wilco-gjengen også hadde løst det på glimrende vis. (Espen A. Amundsen)

Weyes Blood: «And In The Darkness, Hearts Aglow» (2022)

Amerikanske Weyes Blood, eller Natalie Laura Mering som hun egentlig heter, har laget et album spekket med genuint gode melodier, sofistikerte arrangement, storslått produksjon og vakre harmoniske vokalparti. De to første sporene er gode, men det er «Grapevine» som virkelig skinner og setter standarden for denne skiva. Den er gigantisk, innovativ og vakker. Den er også låten hverken John Grant eller Kacey Musgraves noen gang skrev. «God Turn Me Into a Flower» er så hinsides vakker med sitt englekor og fuglesang at jeg får frysninger. 

«Hearts Aglow» er en av skivas mest tilgjengelige låter, der den ruller avgårde med sitt ganske straighte americana-komp, samtidig som lokomotivet er fylt til taket med komplekse harmonier og nydelig koring. «Twin Flame» er også glimrende, og er en av mine favoritter, bygd over programmert perkusjon, og nok en låt som tekstlig dveler ved problematiske relasjoner. «The Worst Is Done» er så enkel, og likevel genial, i sin oppbygging at den minner om ABBA. Det er en kunst å lage musikk som dette, som det er få forunt å beherske. (Jon Erik Eriksen)

Ryan Davis & The Roadhouse Band: «New Threats From the Soul» (2025)

«New Threats From the Soul» består av sju smått geniale og gnistrende gode låter, de aller fleste på godt over sju minutter. Tittellåta og «Mutilation Spring», klokker inn på henholdvis ni minutter og tjuesju sekunder og elleve minutter og førtini sekunder. En av platas store styrker er at låtene inneholder så mange musikalske krumspring, temposkifter og avstikkere, at man ofte føler at man har hørt opptil flere låter innenfor rammene av en. For Ryan Davis’ (født i Kentucky) musikk er så dynamisk og leken at låtene sklir over i hverandre på en slik måte at «New Threats From the Soul» etter hvert oppleves som en enhetlig komposisjon, snarere enn sju enkeltstående deler.  

Første gang jeg hørte plata gikk tankene umiddelbart til artister som Van Morrison, The Band, Lambchop og Purple Mountains. Men fordi produksjonene er så til de grader gjennomarbeidet og lydbildet fylt med et lite hav med instrumenter og stemmer, fremstår musikken (og vokalen) til Ryan Davis som noe helt for seg selv. At Davis har hørt mye på countrymusikk, soul og rock, er det ingen tvil om, men samtidig oppleves musikken hans så vital, oppfinnsom og egenrådig at det føles fullstendig irrelevant å båssette den. Å trekke fram enkeltlåter føles også helt unødvendig med tanke på det jeg har skrevet ovenfor. 

Om du setter pris på gode melodier, musikalsk lekenhet, smarte og snodige tekster med litterære ambisjoner og et lydbilde fylt med med strykere, blåsere, steelgitarer, clavinett, orgel, piano, fløyter, banjoer, synth og nydelige vokale innslag fra Will Oldham, Myriam Gendron og Catherine Irwin, vil det være svært uklokt ikke å kaste seg over «New Threats From the Soul» umiddelbart! For du vil vel nødig risikere å gå på årets musikalske smell? (EAA)

The National: «First Two Pages Of Frankenstein»(2023)

De litt kryptiske tekstene som har vært et av bandets kjennetegn, er mer direkte denne gangen. Plata kan ses på som et selvransakende   opus for de etter hvert voksne gutta i bandet. Her navngis gjerne gamle inspirasjonskilder og den kulturelle bagasjen de bærer på avsløres villig vekk, som på fine «New Order T-Shirt». Aller best kommer dette fram i et av albumets sterkeste spor, den R.E.M.-inspirerte «Eucalyptus».

The National har et mektig våpen i vokalen til Matt Berninger. Stemmen og personligheten utstråler autoritet og sårbarhet i en og samme person. Denne gangen har de også hentet inn et arsenal av gode gjesteartister som er med på å gi skiva et variert og fint uttrykk. Personlig liker jeg godt det melodiøse samarbeidet med Taylor Swift i «The Alcott».  

«Tropic Morning News» er et definitivt høydepunkt, med sine komprimerte trommer og naive gitartema. Den moderne produksjonen kan få enkelte til å rynke på nesen, men du verden, det blir flisespikking på det som er bandets beste plate på mange år. (JEE)

Wet Leg: «Wet Leg» (2022)

En stiligere åpning på et indiepop-album enn «Being in Love» og hiten «Chaise Longue» skal du lete lenge etter. Vi snakker uimotståelig moderne pop i et litt ubestemmelig landskap prestert av to kvinner i slutten av tjueårene, Rhian Teasdale and Hester Chambers fra Isle of Wight. 

Hiten deres har allerede over 17 millioner Spotify-strømmer, og for en gangs skyld er det et kvalitetstegn. En så universelt fengende låt vil jeg påstå at det lages bare noen få av i løpet av et tiår – du får en dose og vil bare ha en til. Duoen ellers forfriskende selvironiske tekster i disse woke tider («Are you woke, give me diet coke»), som gir håp for en generasjon som ofte virker fortapt i skyldtynget alvor. Kanskje et lite hint om at ikke alle unge kvinner som lager bra musikk er nødt til å være seriøse og selvutleverende. 

Musikalsk kunne man trekke linjer til folk som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys og The Breeders, eller for så vidt Billie Eilish, men med et pop-instinkt som på sitt beste er mer ABBA enn Strokes, for å si det sånn. Lydbildet er så moderne man kan få det fra folk som driter i hva som er moderne – det er i hvert fall et kvalitetstegn. Livet blir mindre kjedelig av vitamininnsprøytinger som dette. (Morten Solli)

Paul Weller: «On Sunset»(2020)

På «On Sunset» er Weller fortsatt på jakt etter nye musikalske jaktmarker, men han er heller ikke redd for å sette Vespaen i revers. Noe som har resultert i et album som forener det beste fra det som har vært med det lekne og eksperimentelle. Etter å ha hørt «On Sunset» er jeg, ikke overraskende, overbevist om at Weller, denne gangen med langt hår, nok en gang har laget et lite mesterverk av en plate. 

En plate som bugner over av overskudd, oppfinnsomhet og melodiøsitet. Der mange artister synes å miste inspirasjonen etter mange år i manesjen, makter Weller å holde nysgjerrigheten og skaperevnen på et så høyt nivå at han på sine eldre dager lager musikk som er minst like spennende og vital som da han begynte. Noe som kanskje ikke er så rart med tanke på Wellers urokkelige tro på musikken skapende kraft. Well done, mate! (EAA)

Amyl and the Sniffers: «Comfort To Me» (2022)

«Comfort to Me» er født i Covid-tida og det er lett å kjenne på dette bandets frustrasjon over ikke å ha fått spilt live – jeg tipper det er bra moro for penga. Uansett leverer australierne med den herlig ordspyttende vokalisten Amy Taylor så det holder på dette albumet! Vi snakker knallhard, men alltid underholdende og ganske variert punkrock, med en strålende «in your face»-holdning som gjennomsyrer hele plata – og heldigvis en solid dose ladet humor innimellom «ikke kødd med meg»-tekstene. 

Morsomst er latterlig fengende «Security». «Freaks to the front» og «Maggots» er to andre låter som står ut. Det er ellers energien som vinner her – Taylor er som en litt råere og slemmere kusine av Courtney Barnett, backet av et intenst og deilig rått band, med gitarer som leverer som de skal, en høyenergisk trommis og akkurat passe variasjon i uttrykket. Befriende, rått og morsomt! (MS)

Sufjan Stevens: «Javelin» (2023)

På «Javelin» har Sufjan Stevens funnet frem til en opptaksteknikk som virkelig komplimenterer hans akustiske uttrykk og luftige stemme, og kombinerer det inntil perfeksjon med en mye større produksjon når det kreves. Resultatet blir ekstremt dynamisk, fengende og vellydende. Bare hør når refrenget setter inn på «Goodbye Evergreen». Mer dramatisk er det ikke blitt gjort siden Pink Floyds glansdager.

På den utrolig fine «Everything That Rises», møtes Peter Gabriels «Biko» og Limahls «Never Ending Story» og sammen blir det en større helhet, mens arrangementet på «So You Are Tired» er en demonstrasjon av skjønnhet, så uovertruffen at man blir både rørt og fylt av glede på en gang.

Sufjan Stevens er, på sitt beste, en unik låtskriver, en komponist i ordets rette forstand, en mann kapabel til å lage noe av det vakreste av musikk på denne siden av Lennon/McCartney. Det er også spor av verdensmusikk i dette prosjektet, toner som får meg til å tenke på en annen komponist, Paul Simon, som heller ikke var fremmed for vakre harmonier. (JEE)

Kathleen Edwards: «Billionaire»(2025)

På «Billionaire» trøkker Edwards, godt hjulpet av Jason Isbell, med stort hell til mer enn hun har gjort tidligere. På glimrende låter som «Say Goodbye, Tell No More» og «Need A Ride», dominerer den elektriske gitaren til Isbell så til de grader at man faktisk får bakoversveis (selv når man er skalla). Den hissige og maskindrevne tromminga på førstnevnte tilfører låta en herlig framdrift. 

På andre gitardrevne låter som «Save Your Soul», «When The Thruth Comes Out» og «Other People’s Bands», går tankene automatisk til artister som Tom Petty, John Hiatt, John Mellencamp og Lucinda Williams, hvilket selvfølgelig aldri blir galt. Noe som i og for seg også gjelder Edwards usedvanlige vakre og fengende hyllest til Florida, «FLA».

Men som alltid med Edwards, fyller hun på med nydelige og mer saktegående låter i skjæringspunktet mellom rock og americana. Både tittellåta, «Little Red Ranger», «Little Pink Door» og «Pine», er så til de grader vakre, fengende og følelsesladede, at gåsehudalarmen går av stort sett hele tiden. (EAA)

John Murry: «The Stars Are God’s Bullet Holes»(2020)

For av og til klikker det bare, og du skjønner med en gang at noe unikt er i gjære. «The Stars Are God’s Bullet Holes» er en sånn plate. En som umiddelbart forteller at det er noe helt spesielt i gjære. Musikk med en  dundrende sterk identitet og tiltrekningskraft. En sånn plate du kan vente på i årevis! 

Fra rytmeboksen (?) som setter i gang starteren med den geniale tittelen «Oscar Wilde (Came Here to Make Fun of You)» til avslutteren «You Don’t Miss Me» snakker vi indie-amerikana av høyeste klasse. Musikalsk slekter Murry også på andre litterært artister som Nick Cave, Lou Reed og Leonard Cohen, med en fot i stolte singer/songwriter-tradisjoner og en annen i utemmet indie-støy. 

Musikken varierer stort fra låt til låt – skrangle-amerikana er kanskje et greit begrep, og lydbildet er variert, spennende og uforutsigbart. I det ene øyeblikket, vare, såre folky ballader  i Van Zandt-land, i det neste, brutale utskeielser et sted mellom The Stooges og John Cale/Velvet Underground, og så, overraskelsen: en slentrende og sublim versjon av Duran Durans «Ordinary World». (MS)