Både før og etter nyttår ble vi tuta ørene fulle av Spotify Wrapped. Som Ando Woltmann skrev i Morgenbladet i desember, er det som om musikkens popularitet nå kan måles ned til minste desimal. Og likevel fortsetter musikkanmelderne med sine årlige lister over favorittalbum og favorittlåter. Hvordan våger de? Tror de at musikk er noe annet enn statistikk? I denne lista lar vi litteraturkritiker Espen Grønlie overby dem: Han går all in for å kåre ikke (bare) de 10 beste sangene, men de 10 beste sangtekstene fra fjoråret.

Men, kan leseren spørre: Hvorfor er det ingen norske (eller svenske eller danske) artister på lista? Saken er den at Grønlie planla en egen topp 10 over norske sangtekster, men så fikk han ikke tid. Kanskje den kommer til neste år?

Uansett, her er lista, fra den tiende beste til den aller beste av sangtekstene i 2024. Helt objektivt, så klart. Spilleliste med alle låtene finner du nederst i saken.

10. Clairo – «Nomad»

Sangtekster trenger ikke å være veldig avanserte eller originale. De trenger ikke engang å utmerke seg så veldig. Noen ganger er det best at de er litt som fotballdommeren: jo mindre du ser av dommeren i en kamp, desto bedre. Men hvorfor kommer en ganske enkel og litt lavmælt tekst inn på lista over årets ti beste sangtekster? Jo, fordi Clairos drøm å være en nomade i følelseslivet, den passer denne låta som hånd i hanske. Og med stemmen til Clairo går den – ja, la oss si: hånd i hånd.

9. Doechii – «Stanka Pooh»

Noe av det samme som gjaldt Clairo-låta, gjelder også denne her. Doechii, som i år ble tildelt Grammy for beste rapalbum (som tredje kvinne noensinne), framfører rap som om hun aldri har gjort annet. Som om det var snakk om et eget talespråk. Ordene sitter i munnen som en sprøstekt torsketunge i rømmedipp. «I’m not nervous, I’m just concerned for us/ What if I die a Taurus? / What if I die on purpose? / What if it wasn’t even worth it?»

8. The Cure – «All I Ever Am»

Stor glede over et nytt The Cure-album etter 16 år! Hva med tekstene? Bandet som debuterte i 1978 med singelen «Killing an Arab», der teksten var basert på Albert Camus’ roman «Den fremmede», de burde vel ha poetisk kred? Ikke at tekstene alltid er så geniale. Trenger jeg å minne om den usigelig tåpelige «Friday I’m in Love»? Men denne her er slett ikke dum. Den første delen, om å tenke for mye på alt som er gått tapt, om tiden før tankene tok overhånd, om å være besatt av egne valg og uvitende om historie, den er gull.

7. Taylor Swift (feat. Post Malone) – «Fortnight»

Vi er mange som synes Taylor Swift er inne på noe. Hun kunne kanskje gitt ut litt færre låter per år, men likevel: Når hun drar til med trassig stolthet på «Bejeweled» fra «Midnights» (2022), er det bare å gi seg hen. Champagne problems, sier du? Ikke bare. Denne linja fra fjorårets «Fortnight» er rett fra levra (så å si): «I was a functioning alcoholic till nobody noticed my new aesthetic». Slik går det når man gir ut «Folklore» (2020) og «Evermore» (2020): Ingen vil ha «ny estetikk». Vi vil ha flere problemer! Fram med sjampisen!

6. Eminem – «Somebody Save Me»

Posøren og provokatøren Eminem har alltid hatt noen bemerkelsesverdig sterke tekster om nær familie. «I don’t even deserve the father title,» heter det på denne låta. For ikke å glemme «sorry that I chose drugs and put ’em above you» og «how the fuck do I not love you more than a pill?» Kort sagt: «the addict in me is a coward.» Full score for eksistensiell desperasjon og selvinnsikt. På refrenget hører jeg først stemmen til Chris Cornell, så ser jeg at det er Jelly Roll som synger så det river og sliter i sjeler både her og der: «somebody save me / me from myself».

5. Richard Thompson – «Freeze»

«Ship to Shore» var et særdeles livsfriskt album utgitt i fjor, av veteranen Richard Thompson. Tekstene er stort sett enkle. De står godt til det folkemusikkinfluerte låtmaterialet. Blant dem er «Freeze» et høydepunkt. Som en god gammel og god ny progrocker vet Thompson å henvise til litteratur. Her blant annet «Alice i Eventyrland.» Vår verden er psykedelisk nok som den er, sier du kanskje, vi trenger ikke flere kaninhull! Richard Thompson sier det slik: «Your life was narrow, it was mean / Now it’s a technicolor dream.»

4. Ghost – «The Future Is a Foreign Land»

Her har vi blitt innhentet av politikken, gitt: «It’s 1984.» Ikke bare det, i «The Future Is a Foreign Land» dør både Kennedyene og flere med dem: «the good ones get shot.» Og likevel er det håp. Budskapet er enkelt, får man inntrykk av. Men denne spådommen her, inneholder den ikke et heller mystisk antall år? «Fifty-five years from now / I know it sounds insane / The dark fascist regime might be gone.» Den glasskula der skulle jeg gjerne ha sett inn i.

3. Father John Misty – «She Cleans Up»

I hele sin karriere har Father John Misty hatt en egen evne til å framføre velformulerte, originale og tidvis også nokså snodige setninger med en drita full rockers drita fulle overbevisning. Og en sangtekst er ikke en tekst man skal sitte og lese. Den skal drikkes! Den skal klirre! Den skal beruse våre ører! Slik: «I know just how this thing ends / Hallelujah guess we gave the karmic wheel a spin / I know just how this thing ends / The aggrieved becomes aggressor / And we do it all again.»

2. Nick Cave & The Bad Seeds – «Joy»

Det er alltid verdt å lytte til Nick Cave. Som mange av de virkelige rockepoetene er han dristig nok til å stole på enkle ord. Ofte kan tekstene likne klisjeer. Denne låta her er ikke noe unntak. Bare å starte teksten med denne feite klagesangen vi kjenner fra uendelig mange blueslåter som aldri slutter: «I woke up this morning.» Men det finnes likevel små nye variasjoner over det gamle. På albumet «Wild God» dreier det seg mer om religiøs tro enn noensinne. Men like mye om tvil og fortvilelse. Det mest påfallende grepet i denne teksten er gjentakelsene. Alt som sies, sies igjen. Akkurat som en klisjé.

1. Adrianne Lenker – «Real House»

Det er sant at sangtekster ikke kan tenkes uavhengig av låtene, av vokalen, av kompet, av framføringen. Like sant er det at en enkel sang kan gjøre det mulig å framføre genuint poetiske tekster. Kall denne lista forutsigbar. Bare gjør det. Men det måtte bli en virkelig poet på førsteplass. Hun tar oss med tilbake til barndom og ungdom. Det begynner nokså subtilt: «I’m a child humming / Into the clarity of black space / Where stars shine like tears on the night’s face.» Jeg har ikke lyst til å si så mye mer. Det bør lyttes. Det jeg kan si, er at troverdigheten i denne sangen er total.