Det har blitt litt færre konsertbesøk i år en i fjor, men du verden som noen av dem har fått Popklikk til å kjenne på den berømte lykkefølelsen. Noen skuffelser har det også blitt, men dem lar vi ligge. Her er Popklikks tre beste konsertopplevelser i 2024 (ikke rangert):
Sondre Lerche: Den Norske Opera & Ballett – søndag 12. januar 2025
Sondre og alle hans hjelpere drysset på med så mange kunstneriske krumspring i løpet av forestillingen at låtene ble en del av noe enda større. Godt hjulpet av scenens mange muligheter, et lysshow med en ekstremt høy wow-faktor, diverse scenetepper, Sondres faste band (el-gitar, tangenter/synth, bass og trommer), et kor bestående av cirka 35 kvinnelige korister (Volve Vokal) en strykekvartett (Oslo Strings) som ble trillet ut og inn av scenen, en danser (Ida Haugen) som flagret rundt som en fri sjel og Sondres intense og fryktløse tilstedeværelse, ble samtlige låter tilført en ny vri som fikk dem til å skinne sterkere enn noensinne.
Tekst: Espen A. Amundsen
For det som fant sted på scenen opplevdes som en sublim – og på ingen måte subtil – blanding av fantastiske visuelle grep – både med tanke på lys, utnyttelse av scenen og innslag av dans – glimrende musikere (band, strykere og kor), strøken lyd, Sondres innlevelse i framførelsene av låtene og hans kommunikasjon med publikum (både på og utenfor scenen). For dette var like mye et show og en forestilling som en konsert (heretter forestilling). En forestilling som, om man ser bort fra dressjakka, hadde mange likhetstrekk med Jonathan Demmes legendariske konsertdokumentar «Stop Making Sense» (Talking Heads).
Hovedpersonen selv var på alle måter i toppform, både som sanger, gitarist, maratonløper og entertainer. Det forundrer meg overhodet ikke om Sondre falt i karismagryta da han var liten. At han gjennomførte to forestillinger av dette kaliberet i løpet av en kveld er nesten uvirkelig. Men, det var lett å se at Sondre storkoste seg så til de grader at jeg mistenker at det berømte adrenalinkicket slo inn ganske tidlig. Da han ved et par anledninger skuet ut over menneskemassen, kan jeg sverge på at det gnistret til bak øynene hans. At han ble så til de grader fanget av opplevelsen og nuet at fortiden og framtiden der og da ble blåst utover sidelinja. Men, der har dere meg, en nøktern fyr som selv nesten aldri lar seg rive med.
Les hele anmeldelsen her:https://www.popklikk.no/musikk/konsert/en-helt-ekstraordinaer-forestilling/
Foto: Michael Ray VC Angeles
deLillos: Frøyas hage – lørdag 7. juni 2025
Da min beibi og jeg forlot konserten tre timer senere hadde vi sunget både gamle og nye sanger om igjen. Fullstendig oppslukt av en vaskeekte lykkefølelse strømmet folk i alle aldre, former og bevegelsesmønstre ut i oslonatta. For det vi alle hadde vært vitne til var en konsert for minnebøkene.
Tekst: Espen A. Amundsen
Ikke bare hadde vi fått en leksjon i norsk musikkhistorie de siste 40 årene, vi hadde også møtt et band som ga absolutt alt for et publikum de elsker. Vi snakker en rørende og aldeles nydelig kombinasjon av takknemlighet og kjærlighet mellom et band og et publikum som var så genuint tilstedeværende at det nesten ble uvirkelig. Man bare nesten – for det er ingen tvil om at Nick Lowes bevingede ord, What’s so funny bout peace, love and understanding, fikk sånn cirka 14 000 ben å gå på i Frøyas have på lørdag.
Gleden i blikket til Lars Lillo da Øystein Greni og resten av gjengen kastet seg over Stakkars Oslo, gjør meg glad og opprømt bare jeg tenker på det. Vi snakker nuet i full flyt i absolutt i alle bauer, kanter, vinkler og retninger.
Da jeg la meg litt over midnatt følte jeg meg skikkelig tøff i pysjamas. Selv om jeg ikke bruker pysjamas. Undrenes tid er definitivt ikke over. Og både min beibi og jeg er hellig overbevist om at man ikke trenger å vente til neste sommer før nye undre vil finne sted der deLillos ferdes. Med eller uten badmintonracket. Vive l’amour! Vive deLillos!
Les hele anmeldelse her: https://www.popklikk.no/musikk/konsert/rett-og-slett-delillos/
Foto: Drabant Music
Fontaines D.C. : Øyafestivalen – fredag 8. august 2025
Ledet av karismatiske Grian Chatten er det liksom ingenting som kan stoppe fenomenet Fontaines D.C. fra Dublin nå. Og for å si det sånn: det er egentlig ganske enkelt, om enn vanskelig. Det handler om låtene! Samtidig kjennes det som om de bare har bestemt seg for å være planetens kuleste band – og takler det på strak arm!
Tekst: Morten Solli
«Romance», triumfen av et album som kom i fjor høst, er i min bok allerede en klassiker. En herlig variert låtrekke som treffer tidsånden med en helt unik kombinasjon av tilstedeværelse, eksperimentlyst og kraft, og som for dette bandets tilfelle, endelig innehar melodi-kvaliteter som står i stil med ambisjonene.
På Øya er åpningen råsterk med «Here´s the Thing» og «Jackie Down the Line», (fra forgjengeren «Skinty Fia»). Derfra tar det helt av med en avsindig suggererende versjon av «Boys in the Better Land», fra debutalbumet «Dogrel» (2019). Det slo meg at låta slekter på en av signaturlåtene til en annen storhet fra den grønne øya: jeg tenker selvsagt på Van Morrisons «Gloria». Men «Boys…» er allerede en klassiker på egne bein, og denne kvelden tror jeg enkeltheten i låta frigjør bandet litt – det er låt som inviterer både til senkede skuldre og taktfast poging.
Hypnotiske «Televised Mind» fortsetter triumfferden. Bandet er intenst og vidunderlig tight, koringene sitter perfekt. Hele gjengen strutter av en energi tett knyttet til selvtilliten det nødvendigvis må gi å kjenne å by på en musikkopplevelse vi som er i publikum tilkjennegir at er akkurat det vi trenger akkurat nå.
«In the modern world, I don’t feel, no, I don’t feel. I don’t feel bad». Nettopp.
Med denne, den kanskje aller beste låta deres, samt popperlen «Favourites» og den nyere singelen «I Love You» i ørene, og helt til slutt, en forrykende «Starbuster» avslutter heltene fra Dublin. Og så vandrer vi alle takknemlige og smilende ut av teltet.
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/konsert/en-hypnotisk-triumf/
Foto: Morten Solli
