Plateanmeldelse: Bonnie Prince Billy – «The Purple Bird» (album, 2025)

Will Oldham har gitt ut musikk under mange aliaser som Bonny Prince Billy, Palace  Palace Brothers og Palace Songs. Han er muligens mest kjent for låta «I See a Darkness», selvom de fleste nok forbinder låta med Johnny Cash sin glimrende tolkning. 

Oldham ble skutt ut i verden i Louisville, Kentucky, i 1970, og begynte sin kunstneriske karriere som skuespiller på slutten av 80-tallet, en karriere han ikke trivdes spesielt godt med. Noe som resulterte i at musikken ble hans nye karrierevei. Og nå, sånn cirka 25 år etter sin platedebut, har han laget så mye fantastisk musikk at han trolig er meget fornøyd med at han valgte musikken fremfor filmen. Men, hva vet vel jeg, kanskje han fremdeles drømmer om at han kunne vunnet minst to Oscarpriser. 

Hvor mange plater det har blitt siden debuten tidlig på 1990-tallet, har jeg for lengst mistet oversikten over, men jeg tipper at det ligger på sånn cirka 25 utgivelser. Det jeg med sikkerhet vet, er de fleste av dem har blitt sluppet under aliaset Bonny Prince Billy, noe som også er tilfelle med hans nye album, «The Purple Bird». 

Selvom jeg på ingen måte er en ekspert på katalogen til til den vakre prinsen fra Kentucky, er jeg temmelig sikker på at «The Purple Bird» er en av hans beste utgivelser så langt i karrieren. Noe som i stor grad skyldes kombinasjonen av den aldeles praktfulle produksjonen og kvaliteten på låtene.  Å ta i bruk det loslitte begrepet «hentet fra den øverste hylla» er helt på sin plass i denne sammenhengen.

Mannen bak produksjonen er David Ferguson, en mann som tidligere har jobbet med artister som John Prine, Sturgill Simpson, Margo Price og Johnny Cash. På «The Purple Bird» har han skapt et lydbilde som på en og samme tid er både sofistikert og jordnært. Et lydbilde der inspirasjon fra country, folk og singer-songer-tradisjonen skinner sterkest. 

Noe som i stor grad skyldes at det, ved siden av instrumenter som gitar, trommer, bass og keyboard, også er ryddet god plass til både fioliner, feler, fløyter, trombone, mandolin, steelgitar, trekkspill og vaskebrett. Et annet suverent grep, er alle koristene/harmoniene som faller inn og ut av lydbildet. Et grep som tilfører musikken både variasjon og hint av inspirasjon fra gospelmusikk. 

Låtene er i all hovedsak ganske nedpå, men fordi det skjer så mye i lydbildet, oppleves de også som ganske intense og energiske på, tja, la oss kalle det, en subtil måte. Intensiteten i låtene skyldes også til en viss grad at tekstene rommer mange betraktninger rundt eksistensielle temaer der alt fra glede, hengivenhet, kjærlighet, skuffelser, oppgitthet og døden bringes til overflaten på en troverdig og reflektert måte. 

Med unntak av «Guns Are For Cowards», som blir i overkant masete, treffer låtene på «Purple Bird» stort sett blink. Her snakker vi verken ekstraskudd eller strafferunder. Arrangementene på låter som «Boise, Idaho», «New Water», «One Of These Days» og «Downstraem», er så gjennomført nydelige at de treffer rett i hjerterota. Noe som også kan sies om «London May», «Sometime It’s Hard to Breathe» og «Is My Life in Vane?», der ordene i større grad graver i dypet av menneskesjelen.

 Eller kanskje ikke, for det er ingen tvil om at de fleste tekstene på plata berører kunsten å forsone seg følelsesmessig med livene vi lever. Noe platas mange metaforer rundt vann, er treffende eksempler på, og da kanskje spesielt «The Water’s Fine», en frisk og livsbejaende låt med håp (eller kanskje bedre, dåp) i blikket. 

Om du begynner med den glimrende åpningslåta, «Turned to Dust (Rolling On)», og kjører på videre, vil du (nesten) garantert føle at du har vært med på en musikalsk reise du mer enn gjerne tar fatt på igjen. En reise med det som fort kan vise seg å være den nye country-prinsen, Bonny Prince Billy. Bon voyage!