Plateanmeldelse: Dexys Midnight Runners – «LOVE» (album, 2026)
Dexys Midnight Runners, som så dagens lys i Birmingham in 1978, slapp i løpet av en femårsperiode platene «Searching For The Young Soul Rebels» (1980), «Too-Rye-Ay» (1982) og «Don’t Stand Me Down» (1985). Tre fantastiske album som undertegnede setter usedvanlig høyt. Mye takket være låter som «Geno» og «Come On Eileen», solgte de to første platene svært godt. Noe som ikke var tilfelle med den kanskje beste av dem, «Don’t Stand Me Down».
Etter tre album var det slutt, noe jeg kunne skrevet mye om, men jeg lar den ligge. Resultatet var at bandets karismatiske frontfigur, Kevin Rowland, slapp et soloalbum noen år etter som på ingen måte kunne måle seg meg Dexys-platene. Og så ble det dønn stille helt fram til Rowland i 1999 ga ut «My Beauty», et album bestående av kun coverlåter Rowland satte ekstra stor pris på. Et album som, av forskjellige årsaker, solgte svært dårlig, men som jeg synes er ganske så lekkert.
I det jeg nesten hadde gitt opp, dukket plutselig Rowland opp igjen i 2012 med det knallsterke albumet «One Day I’m Going To Sour», denne gangen som Dexys, der flere av de tidligere medlemmene fra de tre første platene bidro på aller beste vis. Og vips så var vi plutselig tilbake til musikken Rowland og gjengen lagde på 80-tallet. Etter det har Dexys (med forskjellige besetninger) sluppet «Let The Record Show: Dexys Do Irish and Country Soul» (2016) og «The Feminine Divine» (2023), to album jeg har hatt stor glede av.
Og nå er Rowland og hans utvalgte her igjen, kanskje for siste gang, om vi skal tro sjefen sjøl. At Dexys har blitt til Dexys Midnight Runners igjen, passer som hånd i hanske med tanke på at «Love» trolig er Rowland beste album siden det forrige Dexys Midnight Runners-albumet, «Don’t Stand Me Down» (1985). Så dette er stor stas.
I fjor leste jeg Rowlands, «Bless Me Father», en selvbiografi der han går igjennom livet sitt, fra en ung gutt som flyttet til Birmingham fra Irland til en aldrende mann som har gjenfunnet seg selv og kjærligheten. En nydelig og dønn ærlig bok om både opp og nedturene i livet hans. Der er ingen tvil om at arbeidet med biografien gjenspeiles i mange av låtene på «LOVE». At tittelen ble som den ble, er på ingen måte en tilfeldighet, for Rowlands kjærlighet til livet går som en rød tråd gjennom hele plata. Både det som har vært og der han befinner seg nå. Litt vemod er det selvfølgelig også plass til. Noe pianobaserte «Old Love» er et nydelig og litt sørgmodig eksempel på.
Plata åpnes og avsluttes med melodiøse og refrengsterke «My Life In England pt.1» og «My Life In England pt. 2», to låter som kan sees på som en. Låter som handler om hendelser i Rowlands liv puttet inn i et usedvanlig frisk, energisk og gjennomarbeidet lydbilde tryllet fram av David Holmes. Valget av Holmes som produsent må sies å være et musikalsk sjakktrekk av se sjeldne. For med ham bak spakene høres Dexys Midnight Runners ut som seg selv. Sagt med andre ord: Holmes har skjønt greia, særlig når det gjelder strykerarrangementer.
Spor to, «You Got The Love», er en klassisk pop møter soul møter disco-låt der piano og strykere dominerer lydbildet. Stemmen til Rowland og en deilig harmonivokal løfter låta opptil flere centimetere over bakken. Og bare for å ha sagt det med en gang. Rowlands vokalprestasjoner er helt hinsides bra hele plata gjennom. Noe jeg hadde gleden av å oppleve da jeg så Dexys live i London Palladium for to år siden. Stemmen hans var som ungdommen ville sagt – sjukt bra!
Deretter følger platas mest rørende låt, «Once A Man, Twice A Child», som handler om Rowland og farens hans. En vakker kjærlighetserklæring om å finne tilbake til hverandre ved hjelp av kjærlighet og forsoning. «You’re Alright» er en sang til barnebarnet om kjærlighetens kraft, om å ta ting som det kommer og at det kommer til å gå bra. En frisk og uptempo låt hvor det fylles på med både orgel, piano og strykere.
Coverversjonen av Tim Buckleys «Strange Feelin’» fungerer aldeles utmerket, og sender tankene i retning av noe Van Morrison kunne laget. De resterende låtene holder den samme høye kvaliteten som resten av plata, så her er det bare å lytte i vei.
Når Rowland avslutter albumet med å si «Good Night», blir jeg en smule rørt da dette faktisk kan vise seg å være hans siste musikalske bidrag til verden. Men, som den evige optimist jeg er, satser jeg på at Kevin Rowland har flere kapitler igjen på sin vidunderlige musikalske reise. Come on, Kevin – vi vil ha mer. Mye mer!
Foto: Heavenly Records (promo)
