«They declared me unfit to live /Said into that great void my soul’d be hurled / They wanted to know why I did what I did / Well sir I guess there’s just a meanness in this world»
Protagonisten i tittellåta «Nebraska» får sin dødsdom. Tonen er satt.
Da den kom ut høsten 1982, fremsto denne lavmælte plata spilt inn med et kasettspiller-hjemmestudio (Tascam var datidens state of the art innen hjemmedemo) som et mildt sagt overraskende trekk av 33-åringen fra New Jersey som for alvor hadde festet grepet om et virkelig stort publikum med forgjengeren «The River».
En rimelig brå overgang fra hiten «Hungry Heart» var det, og selv om Springsteens evne til å fortelle skjebnesvangre historier var velkjent, hadde ingen på forhånd spådd at hans neste album skulle bli en hel samling dypt melankolske viser om drapsmenn, gamblere, brorskap, svik og nederlag.
Og enda bråere var overgangen til selve monsterhit-allbumet som kom etterpå – åttitallsbomben «Born in the U.S.A.» to år seinere. Lite visste vi den gangen om det egentlig svært tette båndet mellom de to albumene – at låtene oppsto nærmest parallelt og om hverandre.
I selvbiografien «Born to Run» får vi vite mye mer. Der forteller vår mann om den indre prosessen mellom de to albumene – definitivt noe av det mest interessante i den boka. De gryende ryktene om at det også skulle finnes arkivmateriale fikk ikke færre bein å gå på da.
Men så sent som i juni i år, etter maraton-utgivelsen av uutgitt materiale rett før, avslo Springsteen kontant at det fantes en «elektrisk Nebraska». Så tok han seg en tur i hvelvet og oppdaget at hei, jo da, visst finnes det noe sånt! Og vipps, bare et par måneder seinere er boksen her. Og hva inneholder den? Joda, foruten flere demoer, en nyinnspilt liveversjon og remastret original, en slags elektrisk Nebraska, i den forstand at åtte av låtene fra det opprinnelige albumet finnes i band-versjoner.
Og det er vesentlig å påpeke at vi IKKE snakker «fullblown» E Street-kvern her. Instrumenteringen er heldigvis mer sparsom, og dels er det slett ikke ukledelig. Men det er mer enn bare Nebraska her – og noe av det som ikke egentlg er «Nebraska», er også noe av det beste.
For å ta det aller beste først. Vi er allerede godt kjent med at mange av låtene fra «Nebraska» og «Born in the U.S.A.” ble til i samme periode, og vi har hørt nedstrippet versjon av “Born..» før, i den første Tracks-samlingen. Men det vi får her, er etter min oppfatning den råeste og beste versjonen av låta svært mange har et ambivalent forhold til – jeg har tidligere skrevet mer i dybden om dette (https://www.popklikk.no/musikk/plata-som-splitter-fansen-2/)
Den er med band, men rå og elektrisk i den metaforisk beste forstanden – teksten fremstår naknere og mer brutal enn på 84-albumet, den er befriende fri for det enerverende synth-riffet, samtidig tøffere og kulere enn den akustiske varianten vi har hørt før.
Og det er mer gull. Vi får også en herlig mørk og dempet versjon av «Pink Cadillac», opprinnelig b-siden på gigahiten «Dancing in the Dark». Beintøffe er også to versjoner av «Downbound Train», en akustisk og en elektrisk, begge i et frenetisk tempo. Det er ganske kult, men uten å overgå hva jeg mener er en av de tre-fire beste låtene på hit-albumet fra 1984 – men interessant i den forstand at man får et innblikk i hvordan Bruce utvikler låtene (melodien vi kjenner er der nesten ikke, men teksten er på plass).
Hva så med selve «den hellige gralen», det mytiske elektriske albumet? Tja, det er lite å si på versjonene: «Atlantic City» er nok aller best – men den kjenner vi fra før i elektriske og drivende live-versjoner med band.
Tittellåta funker fint, med sparsomt komp. Jeg er aldri i tvil om at også med full instrumentering hadde «Nebraska» blitt en klassiker, fordi selve låtene er så ualminnelig sterke og tekstene det mest gjennomført novelle-aktige Springsteen har prestert noen gang. Men det er og blir en kontrafaktisk teori. Jeg merker at det vi hører er mest av alt gjennomkjøringer, en sjekk for å se hvordan det funker.
Selve musikken kjenner vi jo godt fra før. Men demoene og de andre låtene som omgir materialet som ble til «Nebraska» – viser en annen interessant ting. Noen av låtene er riktig så fine, uten at det er sånn at man tenker at de hadde løftet «Nebraska». Man forstår enda bedre hvordan låtvalget ble som det ble.
Det er ellers påfallende mye inspirasjon på dette albumet fra femtitallets rock´n roll og countrymusikk i sin mest destillerte form, men ikke uten en stor dose innflytelse også fra samtidens fornyende fortolkere av den samme musikken. Dette trer tydeligere fram nå i ettertid.
Det var jo egentlig ganske mye sånn 50-tallsinspirasjon i mye av den samtidige rocken i kjølvannet av punken: psychobilly som The Cramps, The Gun Club, Mink De Ville, supergruppa Rockpile samt selvfølgelig all den rock´n roll-deriverte delen av new wave – ikke minst det montone synthdronet fra Suicide – det er ikke bare Johnny Cash og Woody Guthrie vi hører ekkoene av på Nebraska. Den geniale «State Trooper» (som forresten ikke er gjort elektrisk) er så tydelig Suicide-influert at Bruce senere betalte tilbake gjelden ved å sikre Alan Vega pensjonen (håper vi) med en cover av Suicides «Dream, Baby Dream».
Bruce tok det modige valget. Han vraket bandversjonene og gikk all-in for demoene vi aller kjenner fra før.
Med det, og særlig i sett i kontekst med etterfølgeren, skapte han også en helt unik identitet – et slags lofi-pionerarbeid som skapte skole senere, men mest av alt en «her og nå»-stemning av den typen som kjennetegner de aller beste platene. Det er som med «Astral Weeks» – det kunne bare blitt akkurat sånn, akkurat der og da.
Og deretter, en helt bevisst omdreining mot det gedigne kommersielle gjennombruddet. Hadde «Nebraska» fremstått like unik uten denne kontrasten? Jeg lar det spørsmålet stå ubesvart.
Men når disse andre innspillingene omsider er blitt tilgjengelige for oss alle, trivelige som de er, tenker jeg i hvert fall at de samtidig illustrerer godt hvorfor ting ble som de ble: Originalens soleklare klassikerstempel trer enda tydeligere fram. I sin klaustrofobiske, men mesterlige og empatiske skildring av mennesker med oddsene mot seg, og i sitt helt egne lune soveromsunivers av et lydbilde, er «Nebraska» fortsatt et album for evigheten.
Foto: Sony Music Norway
Sjekk ut platene her: https://spotify.link/nCYBvfM8HXb
