Plateanmeldelse: HAIM – «I guit» (album, 2025)

Søstrene Este, Danielle og Alana Haim fra Los Angeles har siden 2014 gitt ut tre album som har fått mye oppmerksomhet, og nå er de her endelig med sitt fjerde, «I guit». På den glimrende forgjengeren «Woman In Music PT. III» fra 2020, gikk tankene ofte til artister som for eksempel Fleetwood Mac og Vampire Weekend. 

På «I guit» skrus energinivået et par hakk opp samtidig som lydbildet tilføres et mer elektronisk tilsnitt enn tilfellet var på forgjengeren, noe den knallsterke singelen «Relationships» er et herlig eksempel på. Plate åpner på forrykende vis med «Gone», der det lånes friskt fra både George Michaels «Freedom» og Stones’ «Sympathy for the Devil», før det roes en smule ned på fine «All over me». 

Deretter følger to av platas sterkeste spor, «Down to be wrong» og «Take me back». Sistnevte, som har minst en maurtue i rumpe, fyker ut av startblokkene før tempoet skrus noe ned etter hvert. Selvom 15 låter muligens er litt i overkant, består «I quit» av en drøss knallsterke spor der særlig de ovennevnte låtene samt nydelige og såre låter som «The Farm», «Cry» og «Try to feel my pain», biter seg fast. 

At «I guit» på mange måter er er album der søstrene legger fortiden bak seg og retter blikket framover, er følgende tekstlinjer fra «Gone» muligensq et godt eksempel på: «You can hate me for what I am / You can shame me for what I’ve done / You can’t make me disappear / You never saw me for what I was!». 

Akkurat som på forgjengeren er det Rostam Batmanglij som tar seg av produksjonen, noe han gjør på ypperlig vis. På «I quit» fortsetter HAIM å lage musikk som flyter avgårde på en bølgetopp med minst en paraplydrink i favnen.