Plateanmeldelse: Henning Kvitnes – «Sanger i Havn» (album, 2025)
Henning Kvitnes er en klassisk voksenartist av den sorten som jeg med skam å innrømme ikke har tenkt på som relevant eller nyskapende. Og det skal sies, Kvitnes har alltid drevet med folkrock i ordets tradisjonelle forstand, inspirert av Bob Dylan, Neil Young, Bruce Springsteen. Det høres trygt og kjent ut, og det er selvfølgelig ingenting galt i det.
Tekst: Jon Erik Eriksen
Og så er det de sangene man så ofte har hørt på radio, evergreens som «Sånne som oss» eller «Evig Eies (Kun Et Dårlig Rykte)». Disse låtene kan jeg utenat. Man må bare ha respekt for en dreven musiker og sliter som Kvitnes, en kar som har holdt det gående i en mannsalder, enten under merkelappen The Young Lords, Saturday Cowboys, Little Eden eller som soloartist, på engelsk som på norsk.
Kvitnes har gitt ut et titalls plater, solo eller i samarbeid med andre artister. En formidabel katalog med andre ord. Nå er det forhåpentligvis ikke slik at Henning Kvitnes legger inn årene med det første, men «Sanger i Havn» er visstnok ment å bli hans siste studioalbum, i hvert all under eget flagg. Albumet utgis på dagen 45 år etter hans første med Young Lords, og er innspilt over en fireårs periode.
«Sanger i Havn» høres ut som Kvitnes slik vi kjenner ham, men det er en moden og harmonisk versjon vi får her. Sangene handler om å bli eldre i en verden som vil være yngre, om glede og sorg, om kjærlighet og mennesker som ikke lenger er blant oss, og om den uavlatelige slutten som venter oss alle.
Plata åpner likevel med den reneste festen av en låt i den feiende flotte og funky «Smia til en sang». Det er så man får lyst til å bruke uttrykk som ‘godfoten’, i positiv forstand. Så skjer det saker og ting; allerede på «Så lite som skal til» får vi et eksempel på hvor bra det låter når Kvitnes legger til litt melankoli og ettertanke. Det aller fremste eksemplet på akkurat dét er den nydelige «Mens jeg ennå er 66». Naken, ærlig og håpefull betrakter Kvitnes tilværelsen ved inngangen til alderdommen. Utrolig fint. «Sommeren i Den Gule Kadetten» har mange av de samme kvalitetene.
På det viset bølger plata fram og tilbake som en pram på havet, kastet mellom framtidshåp og mimring. Gjennomgående er det gode melodier og reflekterte tekster. Jonas Fjeld har skrevet melodien til selve finalen, «Støvets År», som drives fram av en smakfull, Bon Iver-aktig gitarfigur, lavmælt vokal og vakker samklang med Eva Weel Skram. Et av platas beste øyeblikk, og en verdig avslutning på albumet, om ikke på hele karrieren.
I tillegg til Weel Skram har Kvitnes hatt med seg en gjeng med meget kapable musikere i studio: Tor Hauge (trommer og perkusjon), Ole Petter Hansen Chylie (trommer), Rino Johannessen (bass), Jon-Willy Rydningen (piano, trekkspill, orgel og div keyboard), Ola Gustafsson (el-gitarer, akustisk gitar, mandolin), Eivind Ystrøm Petersen (el- gitar), Håvar Bendiksen (el-gitar og mandolin), Mats Raknerud (el-gitar), Tomas Siqveland (bass, kor, trommer og diverse instrumenter).
Ikke gi deg, Henning, du har minst ett album til inne.
«Sanger i Havn» slippes fredag 28. februar.
