Plateanmeldelse:EELS – «Cookie Happened» (album, 2026)
Med sitt nye album, «Cookie Happened», har EELS aka Mark Oliver Everett nok en gang velsignet oss med et album det er så godt som umulig ikke å sette stor pris på. Vi snakker låter fylt med sterke melodier og tekster som ikke nødvendigvis henter fram lytternes bredeste smil. Sagt med andre ord: Mark Oliver Everett er seg selv lik. Følelsen av at jeg hørt låtene før gjør ingenting, med tanke på at jeg stort sett liker alt den smått geniale fyren har gitt ut siden han debuterte med klassikeren «Beautiful Freak» for 30 år siden.
At Everett har laget mange album der han i stor grad har benyttet seg av den samme musikalske formelen, er når sant skal sies ganske vanlig for de fleste artister og band. Og godt er det, for hvem vil vel ha et disco-album med Bob Dylan eller Van Morrison?
Når det er sagt, Everett er utrolig dyktig til å jobbe med de små detaljene i musikkens verden, kall det gjerne nyanser, som gjør at sangene og platene hans alltid skiller seg litt fra hverandre. Som for eksempel ved hjelp av diverse instrumenter eller arrangementene i et lydbilde.
Som de fleste av EELS’ plater, vrimler det av gode melodier på «Cookie Happened». For er det noe Everett kan så er det å lage låter som bygger reder i hodet på lytterne. Allerede fra den litt rufsete og deilige åpningslåta, «Clobbered», er det bare å strekke hendene i været å la seg rive med. Og så bare fortsetter moro helt til stiften står og hopper på slutten av B-siden. Noe som jo må sies å være ganske så imponerende. Lydbildet, som er fylt med med diverse gitarer, energisk bass, trommer, tangenter, strykerarrangementer og mer, kunne knapt passet låtene bedre.
I løpet av de 39 minutter plata varer, sveiver Everett ut den ene melodiøse perlen etter den andre. Om du ikke tror meg er det bare å lease ut ørene dine til uptempo-låter som nevte «Clobbered», «Cap In Hand», Bamboozled Again», «Lost And Barking», «New Story», «I’m On Standby» og følsomme og nydelige sanger som «All Forgotten», «Taking Pictures», «One Razzle, One Dazzle», «Dum Dums» og «The Way I Was Made». Og da har jeg nevnt nesten alle sangene på plata!
Flere av låtene er så utleverende, såre og ikke minst vakre, at det er umulig ikke å bli berørt av den skjeggete mannens sjelegranskning. Everetts skjeve og humoristiske blikk er også inntakt. Men han graver ikke bare i egne farvann. Hans betraktninger rundt eksistensielle problemstillinger lister seg også nå og da bort fra hans egne livserfaringer.
Fordi mye av stemningen bygges opp rundt Everetts usedvanlig følsomme stemme, lar jeg like så godt hans egne underfundige betraktninger rundt «Cookie Happened» avslutte denne anmeldelsen:
«All of this will be forgotten. Every joy, accomplishment and hardship will one day become so irrelevant it will be as if none of it occurred. But as the great philosopher of our times, Cookie Monster once said: ‘Me no cry because cookie is finished. Me smile because cookie happened.’ This will all be forgotten. But isn’t it still a beautiful thing that it happened?»
Foto: Promo
