Et imponerende musikalsk univers

Plateanmeldelse: Thom Hell – «Candy» (album, 2025)

I 2022 var Thom Hell så til de grader i støtet at han rakk å slippe to glimrende album, «Today is Tomorrow» og «She Might Cry». To album som fikk så mye applaus her i Popklikk at begge kom svært høyt opp på lista da vi kåret årets beste norske utgivelser fra 2022.

To plater som ble fulgt opp av «A Pleasant Life» (2023), et album bestående av 14 nye sanger som gjenspeilet hele hans til da tjue år lange musikalske karriere. En plate som opplevdes som en nærmest perfekt oppsummering av Hells karriere så langt der han bare fortsatte å pøse ut suverene poplåter som om det var den mest naturlige ting i verden.

Og nå er han her igjen, den godeste Hell, med nok en plate som er sånn cirka akkurat like knallsterk som de tre ovennevnte platene. En plate der tittelen, «Candy», på finurlig vis er planta på t-skjorta til Hell på platecoveret. «Candy» som i skuespilleren og komikeren John Candy som døde i 1994.

Heldigvis bringer ikke Hell med seg så mye nytt til miksebordet – han fortsetter stort sett der han slapp på «A Pleasant Life» og på de fleste platene han har gitt ut siden han entret den musikalske manesjen. Noe Hell for så vidt selv synger om på den ypperlige åpningslåta «The Best Is Yet To Come».

Som på tidligere utgivelser fortsetter singer-songwriteren Hell å sveve rundt i et musikalsk landskap som er trygt forankret et sted sånn cirka midt imellom pop og rock. Noen vil muligens beskrive Hells musikk som softrock, andre igjen kammerpop, men uansett hvordan man knagger musikken, er det liten tvil om at Hell fremdeles lar seg inspirer av gamle kjenninger som Harry Nilsson, Carole King, Randy Newman, Ben Folds, The Divine Comedy, Ron Sexsmith, The Beach Boys, Billy Joel og Paul McCartney. Av nyere artister har jeg en sterk mistanke om at Hell setter litt ekstra stor pris på det geniale brødreparet i The Lemon Twigs.

«Candy» består av 11 låter som i stor grad er bygd opp rundt Hells myke og behagelige stemme, mye bruk av tangenter, nydelige koringer og nennsom bruk av strykere. Sterkt melodiøse låter som fester seg så godt som umiddelbart, enten du vil det eller ikke. Stemningen i låtene har ofte drag av melankoli, ettertenksomhet og nostalgi. Ting, opplevelser eller mennesker fra fortiden som enten er borte eller fremdeles er med oss. Som for eksempel John Candy, McCartneys «Tug Of War», og de første platene til Billy Joel («Cold Spring Harbor» nevnes eksplisitt), noe som tematiseres på et av platas store høydepunkter, «John Candy», der Harry Nilssons musikalske skattkiste lurer i kulissene.

Fordi det er minimalt å sette fingeren på setter jeg stor pris på alle låtene på «Candy». Men når det sagt, har jeg foruten de to ovennevnte låtene, blitt litt ekstra glad i den energiske og svært fengende «Stay With Me», den nydelige og Randy Newman-inspirerte balladen «Lovin You» og «Time To Move On», der tankene for min del går til en av Elton Johns klassikere.

Selv om denne anmeldelsen renner over av musikalske referanser, er det ingen tvil om at Thom Hells musikk har både egenart og benytter seg av selvlagde trylleformularer. For Hell har gjennom en lang musikalske karriere maktet å skape et musikalsk univers som er hans, og bare hans. Et imponerende musikalsk univers og en låtkatalog det knapt finnes maken til i Norge om man verdsetter melodiøs, smart og velartikulert popmusikk.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1788