Plateanmeldelse: Ty Segall – «Posession» (album, 2025)
Ty Segall, fra California, har siden det selvtitulerte debutalbumet fra 2008 sluppet 17 album, om vi tar med hans ferskeste bidrag, «Posession». I en alder av 38 år har han egenhendig fylt opp det musikalske universet med musikk som spriker i så mange retninger at det er vanskelig å holde tritt.
Vi snakker alt fra countryrock, garasjerock, psykedelisk rock, indierock og glamrock – bare for å nevne noe. At han har latt seg inspirere av artister som Neil Young, David Bowie, T. Rex, The Stooges og Black Sabbath, er neppe en dristig påstand.
Personlig har jeg aldri hatt et veldig nært forhold til musikken hans, men etter å ha tilbrakt mye tid med hans blodferske album, «Possesion», har den berømte pilen truffet meg, selvom det nok først og fremst gjelder årets utgave av mannen.
Da jeg hørte «Posession» første gang, ble jeg tatt kraftig på senga. For i stedet for å bli angrepet av steintøff rock med frynsete kanter, ble jeg møtt av velprodusert musikk med herlige arrangementer, som umiddelbart sendte tankene til 60-tallet og band som The Beatles og The Kinks.
På den glimrende åpningslåta, «Shoplifter», dukker de to legendariske, britiske bandene opp umiddelbart. Noe som også er tilfelle på opptil flere av låtene på plata, som for eksempel knallsterke «Hotel». Etter hvert sniker også band som T. Rex, The Stooges og Bowie seg inn i lydbildet. På herlige «Shining» høres det ut som om gutta i Duran Duran har festet sikkerhetsbeltene og kastet seg på rockebølgen. En låt med så mye deilig gitararbeid at det nesten blir for mye. Men bare nesten.
Det er i det hele tatt satt av veldig mye plass til el-gitarer i opptil flere fasonger på «Posession». Gitarene som suser avgående på energisk, men kontrollert vis, i et lydbilde som også krydres med store mengder med piano, keyboards, blåsere (saksofon, trombone og trompet) og strykere (fiolin og cello). Med unntak av strykere og blås, spiller Segell alle instrumentene selv. Tekstene er i all hovedsak skrevet i samarbeid med filmskapereren Matt Yoka.
Resultatet er et album fylt med tøffe og særdeles energiske rocklåter der de gode melodiene, mye takket være blåser-og strykerarrangementene, hele tiden ligger på lur. Noe tittellåta, «Buildings» og «Hotel» muligens er de beste eksemplene på.
Om du setter pris på intens rock kledd inn i tøffe riff og hissige strykere, er definitivt «Alive» låta for deg. Om du liker en psykelisk vri, er «Skirts Of Heaven» og «Fantastic Tomb» to låter du neppe vil gå glipp av, og på fine «The Big Day» triller det litt Bowie ut av rillene. Plata avsluttes på beste vis med «Another California Song», som høres ut som en rocka og intens versjon av noe Harry Nilsson kunne laget på en god dag.
Det er bare å gratulere Ty Segall med det som trolig er hans beste og mest tilgjengelige album så langt i karrieren. En plate undertegnede kommer til å høre veldig mye på også i tiden framover. For dette er musikk som ikke forlater åstedet sånn helt uten videre.
Foto: Drag City/Denée Segall (promo)
