Plateanmeldelse: El Cartel – «Fronteras» (album, 2025)
Det har ligget litt i kortene at en plate som dette skulle dukke opp i kjølvannet av alle de glimrende norske americana-inspirerte platene som har dukket opp de siste årene her til lands. En plate som musikalsk og billedlig sett beveger seg fra vrinskende hester og lisseslips, til sanddyner og en kaktus eller tre.
Bandet som frivillig har beveget seg ut i ørkenen, kaller seg El Cartel og kommer fra en by på Østlandet som er mest kjent for å være en festningsby fylt med sabla mange planker. Men etter å ha hørt El Cartels debutalbum, er det ingen tvil om at Fredrikstad også er en oase der musikken sildrer til overflaten på energisk vis.
All musikken på «Fronteras» er laget av El Cartel i fellesskap, mens tekstene er forfattet av bandets sanger, Emil Nordbæk. Foruten Nordbæk består bandet av Richard Ahlsen (gitar), Jørgen Hansen (gitar), Mats Andre Andersen (bass), Nicolai Gregersen (trommer), Stephan Reis (keyboard, trekkspill), Espen Christoffersen (trompet) og Tommy Bakkelund (trompet).
Og når jeg skriver trompeter, er det selvsagt mariachitrompeter det er snakk om. Noe som umiddelbart flyttet tankene til meksikansk-inspirert musikk og band som Calexico og Los Lobos. To legendariske band som har for vane å hente inspirasjon fra mariachi-musikk, ørkenlandskap og det spanske språket. En inspirasjon de, på fortreffelig vis, forener med tradisjonell rock og americana.
Selv om det neppe er særlig dristig å hevde at El Cartel har latt seg inspirere av de to ovennevnte bandene, makter gjengen utvilsomt også å skape sitt eget musikalske avtrykk på «Fronteras». Noe som i stor grad skyldes Norbæks glassklare vokal, finurlige arrangementer og en sombrero fylt med svært tiltalende og melodisterke låter. Selv platas tre instrumentaler, «Tres Avenidas», «Andale» og «Crudo», fyker av gårde på forbilledlig vis. På førstnevnte dukker det opp allsangvokal av beste sort underveis.
Selv om lydbildet på flere av låtene på beste mariachi-vis er fylt med vitale trompeter, intense el-gitarer, trekkspill, et lite utvalg av kastanjetter, består også plata av mange låter der tempoet skrus ned ganske mange hakk. Et grep som tilfører musikken både variasjon og flere strenger å spille på. For selv når musikken lener seg litt bakover i stolen, inntar ikke nødvendigvis verken trompetene eller gitarene den samme liggestillingen. Noe fantastiske «Don Alvarado Drive» er et glimrende eksempel på. En i utgangspunktet rolig låt der trompetene tilfører låten både vitalitet og melodiøs kraft.
Plata er produsert på beste vis av Magnus Abelsen (The Navigators) i hans eget City Life Studio som ligger sånn cirka midt i Fredrikstad City. En by uten ørken, men med et band som spiller som om de befinner seg midt i en.
Fordi «Fronteras» med letthet kan beskrives som et svært vellykket debutalbum, er det heller ikke vanskelig å anbefale alle platas elleve låter. Men for at du, kjære lytter, skal få mer kjøtt på beinet i form av tips og musikalsk veiledning, skal jeg nevne enda noen låter som akkurat nå ligger høyest på mitt popularitetstermometer.
«Were River Floats» flyter av gårde som en saktegående elv, pakket inn i et lydbilde der både el-gitar og munnspill setter sitt preg på lydbildet. En vemodig sang med en fin gitarsolo helt til slutt. Tittellåta er både melodiøs og fylt til randen av trompeter og en el-gitar som driver låta fremover. På melodiøse og sjarmerende «Carnal Mezo» tas de fleste virkemidlene i bruk. Vi snakker trekkspill, vihuela-gitarer, trompeter, i skjønn forening. På nydelige «Saguaro Heart» dukker det opp både trompeter, strykere og barytongitar underveis, og på «Adios Amarillo» synger Norbæk med hjertet utenpå skjorta akkompagnert av kassegitarer, strykere og en ganske så trist slidegitar.
Sånn, da er det bare å trykke på play eller la stiften trenge seg ned i rillene.
