Plateanmeldelse: Dropkick – «Primary Colours» (album, 2025)
Da er endelig det skotske bandet Dropkick tilbake med et nytt album. Skjønt band – Dropkick er først og fremst prosjektet til altmuligmann Andrew Taylor fra vakre Edinburgh, en fyr som også har har bidratt i herlige band som The Boys With The Perpetual Nervousness og Andrew Taylor and the Harmonizers. At førstnevnte har fått spalteplass her i Popklikk, sier seg selv.
Dropkick første utgivelse, «Turning Circles», dukket opp allerede i 2007 og siden den gang har foret verden med mange deilige musikalske opplevelser. Fra å bevege seg fra noe som minnet om americana, har Taylor og gjengen i stadig større beveger seg i retning av gitarpop eller kanskje enda bedre – powerpop. Om du digger musikken et av Skottlands beste band, Teenage Fanclub, har holdt på med se siste årene, er Dropkicks nye album, «Primary Colours», et must for deg. Musikk der iørefallende melodiene, smarte hooks og svale harmonier får spille hovedrollen.
«Primary Colours» består av 10 låter som klokker inn på nøyaktig 29 minutter, noe som må sies å være akkurat passe. Rett på sak og ikke noe sideflesk, med andre ord, noen som passer Dropkicks musikk helt utmerket. Låtene durer av gårde ikledd janglete gitarer, taktfast tromming, tima og tilrettelagte koringer, nennsom bruk av keyboard og noen kule gitarbrekk her og der. At det av og til tråkkes litt på fuzzpedalene tilfører lydbildet både variasjon og litt ekstra temperatur. Såpass mye at tankene i enkelte tilfeller flyr til band som Guided By Voices og Dinosaur Jr. På lett sorgtunge «Too Much of the Same», tas der hele ned til grasrota, før et munnspill blander seg inn i ligninga. En kort, men nydelig låt ikke ulikt noe The Jayhawks kunne laget.
Den Byrds-inspirerte åpningslåta, «Left Behind», åpner plata på perfekt vis, der den deilige gitardelen som slår inn etter cirka to minutter sender tankene til en viss Roger McGuinn. På spor to, «Snowflakes», legges det litt fuzz på gitarene før en lekker liten gitarsolo bidrar til at låta fremstår som en skikkelig vitamininnsprøytning. Deretter følger den spretne tittellåta som hadde sklidd rett inn på alle de siste platene til Teenage Fanclub. Noe man også trygt kan si om platas kanskje beste låt, «Dreams Expire».
Og sånn kunne jeg fortsatt, for «Primary Circles» flyter over av gode, melodiøse vibber der gutta i Dropkick rett som det er – og på fint vis – tillater seg å trøkke på litt ekstra. Når den kortfattede og svært iørefallende avslutningslåta, «Waiting for the Rain», avslutter festen, er det bare å snu plata og begynne forfra igjen.
