Plateanmeldelse: Restore to Past – «Fred & Jenny» (album, 2025)
Bidragsyterne rundt Kristian Romsøe, som har skrevet alle sangene på «Fred & Jenny» og medhjelper Anders Møller, har alltid vært en dynamisk øvelse. På Restore to Past sin forrige plata ble for eksempel vokalist Solgunn Ivana Valstad dratt opp av hatten med stort hell. Og, ja da, hun er heldigvis fremdeles med og bidrar også denne gangen med store mengder stemmeprakt av ypperste klasse.
Når det er sagt, bandets andre nåværende medlemmer, Jo Schumann, Simon Malm og Bjørn Einar Hanstveit skal også ha mye av æren for at «Fred & Jenny» er blitt sånn cirka like glimrende som forgjengeren «In Haze of Second Thoughts» (2023).
På brorparten av låtene bidrar både Romsøe og Valstad på vokal, noe som tilfører låtene både litt ekstra spenst og energi. At stemmene kler hverandre svært godt trenger ikke engang de lærde å strides om, for her snakker vi pop-duetter av aller fineste sort, noe den storslåtte powerballaden «To Terms of The End» er et aldeles nydelig eksempel på.
Når skotske Teenage Fanclub nevnes som en inspirasjonskilde i presseskrivet, er det fullt forståelig, men for undertegnede lager Restore to Past først og fremst musikk med røttene godt plantet i amerikansk jord. At de henter mye inspirasjon fra den pianobaserte musikken som vokste frem på den amerikanske vestkysten på 70-tallet, som for eksempel Jackson Browne, James Taylor og Carole King, er det neppe særlig tvil om.
På låter som «Any Faster Track» og «The Accountant’s Appeal», vandrer tankene til FM/AOR-musikken som herjet i den samme tidsperioden, og da kanskje spesielt band som REO Speedwagon, Journey og Foreigner, noe som tilfører musikken både en ekstra melodisk glans og en småtøff og akkurat passe strømlinjet dimensjon. Om man legger til at ekko fra artister som Fleetwood Mac, Eagles, Cheap Trick, Tom Petty og ABBA dukker opp underveis, sier det seg selv at resultatet blir mer enn godt nok for sånne som meg.
Platas tema er utelivsmiljøene rundt sentrale utesteder i Oslos rockemiljø rundt millenniumsskiftet, et uteliv denne skribenten ikke hadde veldig mye kontakt med. For som småbarnspappa og et relativt aktivt uteliv i de to foregående tiårene, var tiden for å skifte bleier og spise fiskegrateng kommet for å bli. De få gangene jeg gikk ut, oppdaget jeg raskt at alle de gamle vannhullene mine var forduftet. Last Train? Not so much, selv om jeg ramlet innom noen få ganger. Med nedleggelsen av Cruise Café og Sardine’s var på sett og vis mine dager på byen en saga blott.
Når det er sagt, er det mye man kan kjenne seg igjen i tekstene, selv om man ikke levde i den samme bobla som enkelte av fortellingene henter inspirasjonen sin fra.
«Fred & Jenny» åpner med spretne og svært iørefallende «The Forever Young Ones», som etterfølges av minst like melodiøse og lekne «Consider Me In» før nydelige og balladepregede «Oslo June 2012» entrer scenen. Og slik bare fortsetter det – den ene knall-låten etter den andre fyller rommet med den største selvfølgelighet. Noe som gjør det fullstendig overflødig å trekke frem favorittlåter. Noe som i seg selv er en aldri så liten bragd. Over og ut.
