Plateanmeldelse: Jerry David DeCicca – «Cardiac Country» (album, 2025)
Da Jerry David DeCicca, med fortid i The Black Swans, slapp sitt andre soloalbum, «Time the Teacher» i 2018, fikk jeg det som må kunne beskrives som et musikalsk hakeslepp. Noe som blant annet fikk meg til å skrive følgende i anmeldelsen av plata:
«Men uansett hvor mye jeg tenker og funderer, klarer jeg ikke å sette fingeren på hvorfor denne plata er helt uimotståelig. Noe som ofte skjer når jeg lytter på musikk. Jeg bare liker det jeg hører. Ferdig snakka. Opplest og vedtatt. Ingen forklaringsmodeller, det er kun følelser og musikkens mystiske og overveldende kraft som viser vei.»
Etter å ha lyttet på «Cardiac Country» opptil flere ganger, kjenner jeg på akkurat det samme. For dette er musikk som trenger litt tid før den fester seg, musikk som har god tid og glir sakte av gårde. Å høre på «Cardiac Country», føles litt som å dra på fisketur; mye venting før det rykker i snøret og alt faller på plass.
At musikken til DeCicca ofte kan minne om en fin miks av countrymusikk og Leonard Cohens musikalske univers, er også tilfelle på «Cardiac Country». Men fordi bruken av pedalsteel (BJ Cole) og piano/orgel (Trevor Nealon) slipper til stort sett overalt i lydbildet, er dette trolig DeCiccas mest countryinspirerte album så langt i karrieren. Nevnte Cole har bidratt på plater til blant andre Scott Walker og John Cale.
Foruten de ovennevnte instrumentene, spes det ganske sparsommelig på med el-gitarer, trommer og bass. Noe som gir den lett nasale og lavmælte vokalen til DeCicca mye plass i lydbildet. Når Eve Searls bidrar på vokal, blir det litt ekstra fint, noe som heldigvis skjer ganske ofte. Et aldri så lite musikalske sjakktrekk, der altså.
DeCicca spilte inn plata et par måneder før han mottok beskjeden om at han måtte gjennomføre en stor hjerteoperasjon. Før han fikk beskjeden følte han seg i sitt livs form. Kun avslutningslåta, «Old Hat», ble skrevet etter at han mottak diagnosen, og spilt inn kun to uker før operasjonen. Men, nå er han altså tilbake for fullt med glimrende «cardiac»-country.
Åpningslåta «Long Distance Runner» er inspirert av Haruki Murakami og Grateful Dead-låta «Fire on the Mountain», mens «Unlit Road» og «My Friend» handler om tapet av to nære venner. På «Good Ghosts» er temaet blant annet gamle plater laget av avdøde musikere. Vi snakker hjertefølte og empatiske tekstene om livets mange små og store utfordringer.
Foruten de ovennevnte sangene har jeg også veldig sansen for «Frozen Hearts» og «Mourning Locket», der Eve Searls vokal tilfører låtene store doser musikalsk magi. Det litt «skumle» lydbildet på «Knives», er også et høydepunkt, på en plata der stort sett det meste faller på plass uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor musikken som strømmer mot meg oppleves som fullstendig uimotståelig.
