Plateanmeldelse: Manic Street Preachers – «Critical Thinking» (album, 2025)
Femten plater inn i karrieren forsetter den walisiske gjengen i Manic Street Preachers å lage oppsiktsvekkende gode album. En gjeng som per dags dato består av James Dean Bradfield (vokal, gitar), Nicky Wire (bass, vokal) og Sean Moore (trommer med mer).
Mitt forhold til bandet startet med albumet «Everything Must Go», som mye takke den glimrende singelen «A Design For Life» solgte i bøtter i spann i det herrens år 1996. En plate som ble etterfulgt av minst like fine «This Is My Truth Tell Me Yours», der monsterhiten «If You Tolerate This Your Children Will Be Next», ble bandets store kommersielle gjennombrudd.
Etter at stjernestatusen slo inn, har bandet bare fortsatt med å pøse ut flere glimrende album der melodiøs og tiltalene låter i skjæringspunktet mellom pop og rock har fått dominere. Å påstå at jeg er fulgt bandet tett, er ganske langt fra sannheten, men det er heller ingen tvil om at det har blitt ganske mye spilletid på svært oppegående album som for eksempel «Send Away The Tigers» (2007), «Postcards From A Young Man» (2010), «Rewind The Film (2013) og «Resistance is Futile» (2018).
Trioens store styrke er at de med små, effektive grep, kombinert med en akkurat passe stor dose oppfinnsomhet og skapertrang, spinner rundt sin sin egen musikalske akse uten å miste sin egen musikalske identitet. Sagt med andre ord; bandets kliss nye album, «Critical Thinking», skiller seg akkurat nok fra de tidligere utgivelsene til at denne skribenten setter stor pris på musikken som strømmer mot ham også denne gangen. At nyansene er så subtile at man knapt nok legger merke til dem, er på sett og vis blitt Manic Street Preachers magiske trylleformel.
Mye av musikken på «Critical Thinking» henter inspirasjon fra musikk som fant sin form på 80-og 90-tallet, noe som for eksempel innebærer bruk av både synth/keyboard og trommer med mye romklang. At det tidvis resulterer i at enkelte låter høres ut som en hybrid av band som The Alarm, Pet Shop Boys og New Order, er bare gøy og faktisk også ganske stilig. I følge bandet har de også latt seg inspirere av artister som The Waterboys, R.E.M. og The Only Ones, men akkurat det kommer på ingen måte umiddelbart til overflaten.
Tekstene er til en viss grad nostalgiske; som for eksempel «Dear Stephen» som handler om Morrissey og et gammelt postkort, men også fremoverrettet og ganske lyse til sinns. Protestene er lagt litt på hylla og erstattet av en mer realistisk og pragmatisk tilnærming til livet og hvordan vi lever det.
«It’s OK to not be OK / Live your best life / Be kind / Have some empathy / Speak truth to power…»
Å hevde at det bugner over av svært melodisterke låter på «Critical Thinking», er muligens å ta litt for hardt i, men det er jaggu ikke langt unna sannheten heller. Noe særlig låter som «Decline & Fall», «Brushstrokes of Reunioen», «People Ruin Paintings», «Dear Stephen», «Deleted Scenes», «Late Day Peak» og «Hinding in Plain Sight», er ypperlige eksempler. Sistnevte, med Nicky Wire på vokal, er rett og slett fullstendig uimotståelig, noe som i stor grad skyldes de det storslåtte og lett prangende lydbildet.
