Plateanmeldelse: Robert Forster – «Stawberries» (album, 2025)
Med et svensk band og Peter Morén i produsentstolen (han fra Peter, Bjorn and John) har Robert Forster sluppet et av sine mest tilgjengelige album. «Strawberries» bobler over av pop-energi, deilig variasjon og tekster på et litterært nivå få andre på denne siden av Dylan er i stand til å prestere.
Som i den fengende åpneren, «Tell it Back to Me»: «We talked about marriage, we talked about kids – but our marriage was in the skids – because of the kids…». Eller, «I taught English, you were French, We kissed, on a bench» synger den høyeste låtskriveren i salige The Go-Betweens, bandet bak noen av de mest varige platene fra både 1980-tallet og 2000-tiåret, da de ble gjenforent.
Forster og Grant McLennan, som tragisk nok forlot oss allerede i 2007, hadde en Lennon/McCartney-aktig dynamikk der Forster lente seg mest mot Lennon, og motsatt. Men Forsters poesi er noe helt eget og har alltid vært det.
Personlig var mitt første møte en maxisingel-utgave av «Spring Rain» i 1986 fra deres kanskje aller beste album, «Liberty Belle and the Diamond Express», med en av rockens stiligste åpningslinjer:
Dressed in a white shirt with my hair combed straight / Here in my black shoes and me without a date / Me without hindsight, me without / When will change come, Just like Spring Rain
Forster har en helt egen evne til å lage bilder i hodet, og sette ord på følelser, stemninger, observasjoner, slik bare god litteratur egentlig er i stand til, og med god dråpe veldig forstersk vittighet. På «Strawberries» er forteller-talentet Robert Forster i sitt ess.
Aller best er den nesten 8 minutter lange novellen «Breakfast on the Train», der et møte mellom to gamle skolevenner blir til en heftig date: «The hotel was her idea. It was expensive, but it was near.» En akustisk-dominert triumf, lekkert backet av svenskene. Rett og slett noe av det aller beste Forster har gjort.
Mens 67-åringens forrige album, «The Candle And The Flame», var preget av konas kreftdiagnose, er «Strawberries» gjennomgående mindre selvbiografisk, med et åpenbart unntak. Så langt har det angivelig gått bra. Tittelsporet er en fornøyelig, livsfeirende jazz-aktig duett med kona Karin Bäumler: «Miracle days of happiness, joyful moments of bliss.»
Men variasjonen i hvem som er tekstenes protagonister forteller mye om Forsters litterære egenskaper. «Foolish I Know» handler for eksempel om en homofil mann som forelsker seg i en hetero – forbuden frukt og det komplikasjoner. Musikalsk er vi mest i den poppete enden av Forsters mangefasetterte univers, men ikke uten små stikk som biter og pirrer. Sistelåta «Diamonds» byr på deilig disharmoni og akkurat passende doser frijazz-saksofon.
Ordentlig bra plater har gjerne noen momenter som kan overraske eller terge selv den mest iherdige fan. Det er nydelig å bekrefte at Forster fortsatt har den egenskapen.
