Plateanmeldelse: Pulp – «More» (album, 2025)
Spør du meg finnes det knapt en stiligere og mer oppegående britisk artist enn Jarvis Cocker i dagens musikkunivers. Foruten å ha frontet Pulp fra bandets spede begynnelse, har han også gitt ut opptil flere glimrende album enten som soloartist eller som frontfigur i JARV IS.
For meg har alltid Pulp, sammen med Lawrence Haywards Denim, vært de beste bandene som dukket opp da britpopen erobret de britiske hitlistene på midten av 90-tallet. At det meste handlet om Oasis og Blur, er helt greit – jeg liker begge bandene – men i konkurranse med Pulp nådde de aldri helt opp.
Da Pulp i 2001 la instrumentene på hylla etter det noe undervurderte albumet «We Love Life» (produsert av Cockers store forbilde, Scott Walker), tenkte nok de fleste at dett var dett. Men den gang ei, for etter å ha gjenforent seg som liveband et par ganger, er de endelig tilbake med nytt album, med den relativt selvforklarende tittelen «More».
Med tanke på at det har gått 24 år siden bandets forrige album, er det lett å tenke at bandet ønsker å presse de siste dråpene ut av den saftige appelsinen. Om slike lett kyniske tankeprosesser har entret dine tankebaner, kommer du til å bli ekstremt overrasket over hvor vitale og framme i skoa Pulp anno 2025 er. For etter min mening er «More» intet mindre enn jubelfantastisk bra.
Pulp består i dag av originalmedlemmene Jarvis Cocker, Mark Webber, Nick Banks og Candida Doyle samt Andrew McKinney, Emma Smith, Adam Betts, Jason Buckle og Richard Jones (som står for strykearrangementene).
Da jeg hørte plata første gang for noen uker siden, ble jeg så eksaltert og revet med at jeg begynte å fabulere om at «More» muligens er bandets beste album noensinne. En fabulering – som selv om den har har mildnet noe – fremdeles dukker opp i mitt indre, musikalske sjelsliv. Men ikke like hyppig, for det gir selvfølgelig lite mening å rangere album når man befinner seg midt i et formidabelt jubelbrus. Noe jeg som fotballfanatiker vet alt om.
De to åpningslåtene, «Spike Island» og «Tina», er musikalsk gull. Vi snakker klassiske Pulp-låter pakket inn i et utrolig fett og fyldig lydbilde, der Cockers lett gjenkjennelige vokal, synth, strykere, piano, gitarer og svært tettsittende tromming, tilfører låtene enorm musikalsk spenst. Et lydbilde tryllet fram av produsent James Ford, som tidligere har jobbet med artister som Arctic Monkeys og The Last Dinner Party, Fontaines DC.
På de to påfølgende låtene, Grown Ups» og «Slow Jam», skrus tempoet ned en smule, noe som gir Cockers «pratestemme» enda mer tumleplass i et lydbilde som på førstnevnte preges av korte og effektive gitarriff, mens strykere og en relativ «tung» bass får dominere på «Slow Jam». Man kan trygt si at Cocker lever seg inn i musikken og de fine og undrende tekstene. Tekster som i stor grad handler om å eldes med både stil, verdighet med en akkurat passe stor dose glimt i øyet.
Trying so so hard / To act just like a grown up / & it’s so so hard / & we’re hoping that/ we don’t get shown up / But everybody’s got to grow up / Everybody? / Are you sure?
Deretter følger den flotte pianoballaden «Farmer’s Marked», der strykere etter hvert tapetserer lydbilder på praktfullt vis. En låt der Cocker avslutter med å stille det til enhver tid aktuelle spørsmålet: «Ain’t it time we started feeling?». På «Hymn of the North» tråkker Cocker, godt hjulpet av Chilly Gonzales pianotrilling og et lite lass strykere, i Scott Walkers fotspor. Noe som selvfølgelig ikke kan gå galt.
Og sånn kunne jeg fortsatt, for festen fortsetter med uforminsket kraft til morgengry da «A Sunset» avslutter det hele på en nydelig og akkurat passe lavmælt måte. En låt der det gamle Pulp-medlemmet Richard Hawley også bidrar.
For undertegnede leverer «More» på alle nivåer, det være seg melodier, tekster, arrangementer eller lydbildet. Om jeg er overrasket? Nei, egentlig ikke, for med tanke på at det er Jarvis Cocker som styrer skuta, kan det umulig gå galt. For om vi forholder oss til musikkvitenskapen er det nærmest som en naturlov å regne.
Foto: Tom Jackson (promo)
