Plateanmeldelse: Arcade Fire – «Pink Elephant» (album, 2025)
Arcade Fire er indiebandet fra Montreal i Canada som gjorde indierock om til big business og enkle sanger om oppvekst og usikkerhet om til stadionrock. Det har vært mye snakk om Arcade Fires fall fra tronen, og om anklagene mot frontmann Win Butler om uønsket atferd, men det er ikke den tråden vi plukker opp her.
Mange mener at den musikalske nedturen startet med albumet «Reflektor» (2013), som kom etter de tre første og virkelig gode platene på 2000-tallet, «Funeral» (2004), «Neon Bible» (2007) og «The Suburbs» (2010). Personlig synes jeg at Arcade Fire alltid har vært som en skjør vase, også på de tidlige albumene.
Konstruksjonene rundt de angstridde tekstene og de sårbare melodiene har vært som tynne glassvegger, hvert album som et korthus som kunne rase sammen når som helst. Det er nettopp dette som har vært både styrken og svakheten til Arcade Fire. På sitt beste har de vært definerende for indierocken, på sitt svakeste har de vært pretensiøse.
På «Pink Elephant» virker det som om glassveggene er tynnere enn noen gang. Det er ikke en gang antydning til påtatt selvtillit å spore her. Det er opplagt at Butler ønsker rette opp inntrykket av ham og de feil han visstnok har gjort. Tittellåten er bygd rundt et spinkelt gitarriff, den oppriktige melankolien, ønsket om å ikke være i fokus («take your mind off me»). Det blir både troverdig og bra.
You’re always nervous with the real thing / Mind is changing like a mood ring / Jumping every time the phone rings / (…) Take your mind off me /
Dessverre holder de ikke samme stilen gjennom hele plata. Produksjongrepet på «Circle of Trust» blir for lite interessant. «Alien Nation» blir for repetitiv, mens «Ride or Die» blir for stillestående. Hele tre av sporene er dessuten bare instrumentale og fungerer mest bare som platefyll. Kun sju av sporene er egentlige låter, og knapt nok det.
Men det tar seg alvorlig opp med «I Love Her Shadow», en ubetinget kjærlighetserklæring til Butlers livspartner og bandmedlem Régine Chassange, får vi tro. Kanskje en nødvendig en sådan. Frustrasjonen over tingenes tilstand får fritt utløp i den gode sistelåten, «Stuck in my Head».
La oss håpe at Butler får orden på sakene til neste gang. Det behøver ikke være over. Make Arcade Fire great again.
