Plateanmeldelse: Bendik Brænne – «Banos» (album, 2026)
I løpet av en periode på cirka to år beveget Bendik Brænne seg på elegant vis fra countryrock («The Last Great Country Swindle», 2017), samarbeid med Daniel Romano, Spellemannpris, stillferdig og nydelig pop («Benedictionary», 2018) og en blanding av fuzzpop, pop-punk og powerpop med bandet The Needs («You Need The Needs», 2019).
Deretter fulgte det svært melodiøse og tidvis energiske poprock albumet «Personal Best?» (2021), som ble etterfulgt av minst like gode «Birds Are Real», fylt med deilige poplåter omhyllet av utsøkte arrangementer. På sitt nye album, «Banos», fortsetter Brænne til en viss grad der han slapp på forgjengeren, men denne gangen er arrangementene mer gjennomarbeidet og låtene mer stillfarne og lune.
På under 10 år har Brænne, med stort hell, beveget seg innfor mange musikalske sjangere. Noe som understreker hans allsidighet og musikalske talent. Sånn sett er det også vanskelig å bestemme seg for hvilke av platene som fungerer best, jeg nøyer meg med å konkludere at jeg setter stor pris på hele bønsjen.
De lekre og stilfulle arrangementene på «Banos», gjør det lett å ty til begreper som softrock og kammerpop når musikken på plata skal beskrives. Anført av Brænnes myke og varme stemme ventileres musikken gjennom et lydbilde fylt med både tangenter, klokkespill, strykere, messing-og treblåsere, diverse gitarer, trommer, bass, pedalsteel, marimba, cembalo, vibrafon og ganske mye mer. Et lydbilde som tilfører musikken en svært behagelig og melodiøs stemning ikke ulik den man finner hos artister og band som The Beach Boys, The Beatles, Harry Nilsson, The High Llamas og Thom Hell.
Plata sveives i gang av den nydelige pianoballaden «I Won’t Forget», der instrument etter instrument på så godt som perfekt vis faller på plass etter hvert som låta skrider framover. En aldeles praktfull åpning som blir enda et knepp bedre når platas kanskje beste spor, «Songs And Stories», overtar dirigentstokken. Et melodisjokk av en låt der arrangementene og harmoniene løfter låta til uante høyder. Vi snakker meget høy wowfaktor!
Og sånn fortsetter Brænne og hans utmerkede musikalske mannskap spor etter spor hele plata gjennom. På vakre og smakfulle låter som «One More Day», «Morning Just Like This» og «What About Me», dras tempo ned en smule, men aldri mer enn at de utsøkte arrangementene tilfører låtene store mengder melodiøsitet og framdrift. På lett sakrale pianoballaden «I Believe In You» dukker brilleglassene til John Lennon opp i horisonten.
Som seg hør og bør velger Brænne å spare to av de beste karamellene helt til slutt. Vare og stillegående «I Pledge The Night» lister seg lett på tå rett inn i lytterens innerste indre, før det hele avsluttes med lett gitarklimprende og småjazzete «Another Day». En låt som suser lett av gårde på en bølge av instrumenter som på elegant vis faller inn og ut av musikken som den naturligste ting i verden. At Brænne, med unntak av litt hjelp på et par låter, står oppført som produsert, er imponerende, men på ingen måte overraskende.
Tekstene preges ofte av nostalgisk tankegods og følelsen av å holde fast i noe før det forsvinner. Som for eksempel det folkekjære bananpålegget Banos som trakk sitt siste sukk for ikke lenge siden. Så der fikk dere svaret på den litt forunderlige albumtittelen.
Siden debuten, «How To Fake It In America» (2013), har Bendik Brænne utviklet seg til å bli en kvalitetsgarantist innen norsk populærmusikk. Noe «Banos» utvilsomt er med på å understreke. Et album fylt med så mye varme, kvalitet, melodiøsitet, egenart og nerve, at selv Soria Moria slott er innenfor rekkevidde.
Foto: Promo
