Plateanmeldelse: Sam Fender – «People Watching»(album, 2025)

Nest siste fredag i februar var Sam Fender endelig tilbake etter suksessen med hans to foregående plater. Med sitt tredje studioalbum, «People Watching», fortsetter den britiske artisten å kombinere nostalgiske referanser med en moderne produksjon. Gjennom albumet hører vi tydelige inspirasjoner fra flere tiår med britisk og amerikansk rock (og litt fra Down Under), uten at det noen gang føles som en kopi.

Albumet åpner sterkt med tittelsporet, med en upbeat start, drevet av en rytmeseksjon som bygger seg opp med orgel og synther i refrenget. Et refreng med en Springsteen-feel både når det kommer til musikken og ikke minst vokalen til Sam Fender, som plutselig blir veldig lik en ung Springsteen. 

Ikke på en parodisk måte, men på en jeg-får-aldri-nok-av-Springsteen-måte. Halvveis i åpningslåten bygges lydbildet opp med blåsere, noe som gir den et ekstra løft. En utrolig god åpning på platen, med andre ord.

Låt tre, «Chin Up», føles som en hyllest til britpopens storhetstid. Med rytmiske gitarer, gode melodier og en selvsikker vokal, er det vanskelig ikke tenke på Oasis på sitt beste. Med en oppbygning av strykere drar Fender det også i en The Verve-retning.

«Crumbling Empire» er også en låt det er verdt å notere seg. Den har et riff som kan minne litt om noe fra Crowded House, og kombinerer en melankolsk melodi med en tekst om en døende arbeiderklasseby — et bilde som kunne vært hentet fra en hvilken som helst av Englands mange industristeder.

Albumets kanskje beste låt, «Something Heavy» kommer først mot slutten. En drivende og melodiøs låt, og har en energi som fanger deg. Den gir assosiasjoner til Ryan Adams, med en fin balanse mellom kraft og følelse, og er uten tvil et høydepunkt på albumet.

«People Watching» er et gjennomført album hvor ulike tidsepoker utforsker, samtidig som det beholder en tydelig personlig stemme. De varierende inspirasjonene gjør at albumet høres like ferskt ut på gjennomlytting 19 som første gang jeg hørte det. Fender har på ingen måte glemt sine røtter, samtidig som han har klart å skape noe moderne og relevant.

Plata er glimrende produsert av The War On Drugs’ Adam Granduciel (og ja, det høres), Markus Dravs samt Fender selv og to av gutta i bandet, Dean Thompson and Joe Atkinson.