Plateanmeldelse: Jason Isbell – «Foxes in the Snow» (album, 2025)
Jeg tar neppe for hardt i når jeg hevder at Jason Isbell har oppnådd stjernestatus som artist med musikk som beveger seg i et musikalsk landskap der rock og americana flettes sammen på utsøkt vis. Han er på sett og vis vår tids svar på artister som Bruce Springsteen, Tom Petty og John Mellencamp, for å nevne noen.
Etter å ha vært medlem av det utrolige tøffe bandet Drive By-Truckes (som fremdeles er veldig tøft, selv uten Isbell), har Isbell gitt ut en rekke svært sterke og kritikerroste album, ofte med god hjelp av sitt eminente band, The 400 Unit.
På sitt nye album, «Foxes in the Snow», kjører han et «one man band», bestående av kun en akustisk gitar og sin egen stemme. Noe som for undertegne sjelden ender bra. Joda, det finnes artister som mestrer den slags til fingerspissen, som for eksempel Bob Dylan, Townes Van Zandt, John Prine og Bruce Springsteen, men altfor ofte blir resultatet av den slags tafatte, blodfattige og uforløste utgivelser.
Men, tro det eller ei; Isbell fikser biffen, som vi gjerne uttrykker det på jovialt vis her til lands. Og gudene skal vite at jeg var skeptisk. Hvorfor det fungerer så til de grader bra, er jeg litt usikker på selv i skrivende stund, for det sier seg selv at en mann og hans gitar ikke har all verden å støtte seg på. Men kanskje det er nettopp det som er svaret, for ved kun å fokusere på egen stemme, eget gitarspill og sist men ikke minst – sine egne tekster – lar Isbell oss komme så tett innpå hans musikalske univers og fortellerstemme at vi kan høre knitringen fra glørne i peisen.
For ordens skyld: «Foxes in the Snow» ble spilt inn i New York City i Electric Lady Studios i oktober i fjor i løpet av fem dager, kun med hjelp av en mahogny 1940 Martin 0-17 akustisk gitar.
At jeg ofte tenkte på en av Isbells beste sanger «Elephant», fra gjennombruddsplata «Southeastern» (2013), forteller mye om kvalitet på låtene på «Foxes in the Snow». En plate der tekstene er selve navet i låtene og Isbells avdempede men likefullt intense og svært tilstedeværende vokal samt hans tidvis gnistrende gitarspill, bringer låtene trygt i havn.
For å lykkes med denne typen artistisk hybris, er det helt avgjørende at tekstene sitter. Noe de gjør fra begynnelse fra start. Jeg kan ikke huske sist gang jeg levde meg like mye inn i tekstene/fortellingene, som tilfelle er på «Foxes in the Snow». Jordnære, emosjonelle, ærlige og intense tekster som graver dypt i eksistensielle problemstilling uten å ty til klisjeer eller pretensiøse krumspring. Dette er musikk rett fra hjertet, hentet fra en artist som har opplevd mye på både godt og vondt gjennom det som nå har blitt et ganske langt og begivenhetsrikt liv. Her er det plass til tanker rundt både gleder, sorger og dagligdagse opplevelser. Noe låter som «Eileen», «Gravelweed», «Don’t Be Though», «Open and Close» og «Good While It Lasted», er nydelige eksempel på.
Egentlig kunne jeg nevnt alle platas 11 låter, for med «Foxes in the Snow» viser Jason Isbell at han også kan lage ekstraordinær musikk kun ved hjelp av en akustisk gitar, eget tankegods og en stemme som med innlevelse og hjertet i halsen mener det den synger om.
