Plateanmeldelse: Van Morrison – «Remembering Now» (album, 2025)
Nå snakker vi, tenkte jeg da åpningslåta, «Down To Joy», fra Van Morrison nye album, «Remembering Now», rullet ut den røde løperen. En låt som etter sånn cirka sju sekunder fikk meg til å tenke på Morrisons klassiker fra 1979, «Into The Mystic», et av tidenes mest sjelfulle og oppløftende album.
Og tro det eller ei, etter hvert som låtene åpenbarte seg, ble det bare bedre å bedre. Liggende i sofaen med relativ lave forventninger og søvn i øynene, ble jeg forvandlet til en forelsket musikknerd som knapt trodde det jeg hørte. For «Remembering Now» må være noe av det fineste fra mannen med stemmen som treffer deg langt inn i sjela, siden 70-tallet. Vi snakker utsøkt og melodiøs soulmusikk ispedd akkurat passe store doser med gospel, blues og rock. Musikk som treffer langt inn i sjela enten du vil det eller ikke.
Og jada, mulig jeg blir litt for ivrig her, men for meg treffer «Remembering Now», den samme musikalske nerven som fyller album som «Moondance», «Saint Domenic’s Preview», «Veedon Fleece» og «Into The Music». En nerve som også er tilstede på album som «A Sense Of Wonder» og «No Guru, No Method, No Teacher»,, «Poetic Champions Compose», «Avalon Sunset», og «Hymns to the Silence»», alle sluppet på 80-og 90-tallet.
De siste årene har Van Morrison gitt ut en rekke plater som ikke har berørt meg i særlig stor grad. Album fylt med coverlåter, duetter, skiffel-musikk og noen småsinte tekster, musikk som for meg føltes ganske uinteressant, og derfor også fikk lite lyttetid. Noe som er synd, for jeg følte at Morrison hadde noe på gang igjen på «Three Chords And The Truth» fra 2019. En plate som opplevdes litt som om en gammel venn helt plutselig banket på døra med en forundringspakke under armen.
På «Remembering Now» banker 79 år gamle Van Morrison så hardt på døra, at den åpnet seg før undertegnede var i nærheten av å rekke fram. Og da var det gjort, for fjorten låter senere var jeg i nærheten av noe som, om jeg skal dra på litt ekstra, muligens kan beskrives som den sjuende himmel.
Det varme og luftige lydbildet gir plass til deilige detaljer der tangenter (jada, mye hammondorgel), gitarer, blåsere (jada, mye saksofon), nydelige koringer, vidunderlige strykearrangementer og Van Morrisons vokal, som både til sammen og hver for seg, skaper musikalsk magi hele plata gjennom. Å beskrive Van Morrisons stemme er for meg et umulig prosjekt, for i min verden finnes det knapt nok en vokalist som synger bedre enn ham i hele universet.
Det tilhører sjeldenhetene at jeg orker å høre på et album i ett strekk som varer i 68 minutter spredd over 14 låter, men «Remembering Now» er definitivt et unntak. For når musikken er så til de grader oppløftende og tilstedeværende, forsvinner tidsbegrepet for min del rett ut av vinduet.
Om «Remember Nowing » kan måle seg med tidligere Van Morrison-klassikere, vil tiden vise, men det er ingen tvil om The Belfast Cowboy har laget sitt beste album på veldig, veldig lenge. Et album fylt med referanser til tidligere album både musikalsk og tekstmessig, samtidig som Morrison også forholder seg til det som skjer her og nå.
Beste låter: Stort sett alle, men om du begynner med «Down To Joy», «Haven’t Lost My Sende Of Wonder», «Cutting Corners», «Back To Writing Love Songs», «Once In A Lifetime Feeling» og (tilbakeskuende) «Stomping Ground», er du på trygg grund.
