Perfectly Good Guitar

Plateanmeldelse: Lilly Hiatt – «Forever» (album, 2025)

«Forever» er Lilly Hiatts sjette og muligens mest hardtslående album så langt. Hardtslående i betydningen mer el-gitar i monitor enn vi er vant til fra den kanten. Noe som innebar at undertegnede måtte gå noen ekstra runder, før jeg kunne legge armen rundt albumet. Jeg hadde, av uforklarlige årsaker, forventet meg en plate som var litt mer nedpå. 

Men skitt au, sånn er det noen ganger. Jeg husker at jeg hadde noe av den samme følelsen da pappaen til Lilly, John, slapp «Perfectly Good Gitar» i 1993. En plate der el-gitaren fikk langt større tumleplass enn på hans tre foregående plater, «Bring The Family» (1987), «Slow Turning» (1988) og «Stolen Moments» (1990). 

Godt hjulpet av litt tålmodighet og noen omrokeringer i hjernekontoret, smyger «Forever» seg sakte men sikkert under huden på lytteren. Det som ved første gjennomlytting hørtes en smule rotete, bråkete og statisk ut, viser seg å være en aldri så liten musikalsk bukett med både mye trøkk og mange melodiøse sprang. Der Lilly tidligere har lent seg mot country og alt-rock, tråkker hun og hennes medmusikanter denne gangen litt ekstra hardt på pedalene. 

Noe som i stor grad skyldes Lillys mann og livsledsager, «Colin Hinson», som foruten å ha produsert plata, også bidrar med koring, heftig og relativt kompromissløs gitarføring, lekre bassganger, tromming med høy snertfrekevens og små dryss med keyboard og mandolin. Selv bidrar Lilly med følsom og tøff vokal samt ganske store doser med el-gitar.  

På låter som «Hidden Days»,«Shouldn’t Be», «Forever» og Kwik-E-Mart, trøkkes det skikkelig til med alt fra fuzzpedaler, ekko på vokalen, lett syrete koringer og knalltøffe gitarriff. At tankene går til både Pixies og Neil Young sånn cirka 1995, er både befriende og veldig, veldig deilig. 

Men som alltid med Lilly, er det selvfølgelig også plass til noen låter der tempoet dras ned og melodiene kommer mer til sin rett. På nydelige «Man» dukker steelgitaren opp, og på den lettbente og svært melodiøse avslutningslåta, «Thoughts», bys det på både klokkespill og nydelige koringer (og cirka et 15 sekunder med gitarvreng), før pappa Hiatt avslutter det hele med noen vakre ord. På platas kanskje mest umiddelbare låt, «Evelyn’s House», domineres lydbildet  av både pedalsteel og mandolin. 

Resultatet er et variert album der både rockeren og en den mer tilbakelente versjonen av Lilly Hiatt slipper til i akkurat passe store doser. En plate der de sterke melodiene finner sin plass i et variert og tidvis ganske røft lydbilde som med på tilføre musikken til Lilly Hiatts både nye og friske takter. 

Beste låter: «Shouldn’t Be», «Forever», «Man», «Evelyn’s House», «Thoughts» 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1788