Historisk sett har Popklikk konsentrert seg om anmeldelser av album. Noe vi kommer til å fortsette med. Men, fordi vi mottar så mye ny musikk i mailboksen, føler vi at det også er på sin plass å anmelde noen ferske enkeltlåter/singler.   

Spalten «Popklikk: Ferske spor», er en blanding av korte låtanmeldelser og spalten «Best akkurat nå» (som nå er pensjonert). Sagt med andre ord: Heretter kan du lese kortanmeldelser av nye låter samtidig som du kan boltre deg i en velfylt spilleliste bestående av det Popklikk mener er de beste nye låtene akkurat nå (spillelista finner du alltid nederst i saken).

Josh Rouse: «January Sky»

«January Sky» er en usedvanlig deilig og tilbakelent poplåt der bruk av mellotron, spretne tangenter, vibrafon og bariton-gitar, sender tankene til solfylte kvelder på den amerikanske vest-kysten. Stemmen til Rouse smyger seg av gårde på beste vis og tilfører melodien det lille ekstra. Da gjenstår det bare å begynne og glede seg til det nye albumet, «Museums And Women», som slippes den 23. oktober. 

The Impossible Green: «Tambourine Messiah»

En gyngende rocklåt med mye futt i og en god melodi. Mye tøff gitarriffing, tamburiner og vokalharmonier leker seg i et lydbilde som mot slutten beveger seg over i et mer psykedelisk landskap. I følge bandet selv peker låta på «rocken som noe vakkert, noe lett, noe fengende, noe frelsende for de som evner å høre etter». Og vi har hørt etter, og er helt enige. 

Weezer: «C.E.O»

Man vet aldri hva man får av Rivers Cuomo og gjengen, men nå synes det som de er hoppet på det rette toget igjen. Og da snakker vi selvfølgelig om gitardrevet og melodiøs powerpop tilsatt en akkurat passe dose med skurr på gitarene når det trengs. Litt snakkevokal, mye el-gitar, vokalharmonier og tøff tromming, gjør som alltid susen. Basert på de tre singlene som er sluppet, har Popklikk troa på at den nye selvtitulerte skiva, som slippes førstkommende fredag, har mye å by på. 

Ryland Baxter: «The Fool»

I 2018 ga Ryland Baxter ut det fantastiske albumet «Wide Awake», men siden den gang  har platene hans ikke falt like mye i smak. Med «The Fool» virker det som Baxter har funnet tilbake tilbake til seg selv igjen. En midttempo rock møter gospel møter country-låt utstyrt med nydelige koringer, slentrende gitarer, mandolin, piano og en fin tekst. Lover svært godt, dette. 

Gilbert O’Sullivan: «Growing Old Disgracfully»

Den godeste Gilbert var så populær på 70-tallet at stort sett alle  visste hvem han var. Men så ble han sakte men sikkert borte. Selv oppdaget jeg han på nytt med den praktfulle, selvtitulerte skiva fra 2018. «Growing Old Disgracfully» er en særdeles vakker ballade der Gilberts stemme og pianoklimpring løftes opp av The London Sessions Orchestra. Fin tekst er det, også. Blir litt på griner’n, jeg.