Plateanmeldelse: Jonas Alaska – «Sunday» (2025)
Etter første gjennomlytting av Jonas Alaskas’ nye album, «Sunday», føltes det nesten som jeg hadde ramlet rett inn i Jobs bok. Men etter å ha levd med plata et par uker, hadde tristessen og oppgittheten som tilsynelatende fremkommer i tekstene, forvandlet seg mer i retning av å fremstå som jordnære og ektefølte uttrykk for hvordan livet kan oppleves når pila ikke akkurat peker oppover. Noe de fleste av oss er innforstått med om vi gidde å kjenne etter. Livet er jo, som kjent, og i all sin prakt, ikke for amatører. Noe Alaska setter ord på i åpningslåta, «I Wanted To Make Something Alone».
«I need some medication, a fishing trip, vacation /And maybe I’ll find God somewhere out there /The world is turning colorless and gray /Mysteries and legends fade away /Emptiness and boredom every day»
Det fineste med tekstene på «Sunday», er at de, på godt og vondt, rører ved noe allmenngyldig og gjenkjennelig ved det å være menneske. Det sagt, det er ingen tvil om at «Sunday» er et dypt personlig album, noe også som fremkommer i presseskrivet der det blant annet heter:
«Jonas Alaska deler historier fra livet som tobarnsfar, følelsen av å ha passert den brutale holdbarhetsdatoen som «ung og lovende», og den evige kampen mot indre demoner, som er en tilbakevendende tematikk i Alaskas liv og karriere. På albumets åtte spor, inviteres lytterne inn i hans hverdagsunivers, med poetiske beskrivelser av vakre øyeblikk i det til tider monotone familielivet, nostalgiske tilbakeblikk, og en ærlig skildring av kampen mot moderne tidstyver som uendelig doomscrolling.»
Når er presseskrivet makter å presse ut essensen av opplevelsen av musikken på en så presis måte, blir selvfølgelig en skribents fattige observasjoner muligens en smule overflødige. Men, som nevnt innledningsvis, trengte låtene litt tid før de poetiske og vakre øyeblikkene åpenbarte seg for denne skribenten. Det som i utgangspunktet opplevdes som i overkant trist og resignert, ble etter hvert tilført nyanser av både lys, varme og (hverdags)humor. Noe en den lett kontrastfylte tekstlinjen «I lost my faith and I lost my curly hair» er et treffende eksempel på.
At nydelige «Thank God For You», er en hyllest til kjæresten, tør jeg vedde minst tre kasse kaniner på. Så lenge leve kjærligheten, lidenskapen og Bob Dylan.
Det minimalistiske og jordnære lydbildet – tryllet fram av kompisen Mikhael Paskalev – er med på å skape en stemning som kler tekstene svært godt. Et lydbilde der Alaskas ujålete og varme stemme, stort sett kun akkompagnert av gitar og piano, gis stor plass til å utfolde seg. At «den gode melodien» hele tiden ligger på lur, tilfører albumet en akkurat passe stor dose til at beina begynner å trampe takten og den innvendige nynningen løsner på snippen.
Når det gjelder låtene, har jeg blitt utrolig glad i «I Wanted To Make Something Alone», «If I Don’t Come Home, «On the Floor», «Thank God For You» og «All Of My Friends Are Gone». De to førstnevnte er så til de grader følelsesmessig intense at jeg får en diger klump i halsen hver gang de lener seg inntil meg. At livsbejaende og lett glødende «When I Come Around» får æren av å avslutte «Sunday» er helt på sin plass.
Det har skjedd mye siden Jonas Alaska slapp den usedvanlig fengende låta «In the Backseat» i 2011. Så mye at han i det herrens år 2025, har benyttet anledningen til å slippe sin kanskje beste plate så langt i karrieren. Så selvom krøllende muligens ikke har like mye spenst som i 2011, fremstår Jonas Alaska anno 2025 som en moden og reflektert artist med en lysende fremtidshorisont foran seg.
