Plateanmeldelse: Alpaca Sports – «Another Day» (album, 2025)
Første gang jeg hørte «Another Day» var stort sett det eneste jeg visste om Alpaca Sports at de var fra Sverige. Noe man, i hvert fall i mitt tilfelle, kan høre om ørene er riktig skrudd på (tenk Annika Norlin, Popsicle, Håkan Hellström og Ted Gärdestad). Men jo mer jeg lyttet flyttet musikken seg mer og mer i retning av de britiske øyer og da kanskje spesielt musikken som oppsto der på 80-og 90-tallet.
Den første artisten som poppet var Nick Hayward, som ga ut det deilige pop/softpop-albumet «North Of A Miracle» i 1983. Et album som inneholder myke pop-perler som «When It Started To Begin», «A Blue Hat For A Blue Day» og Whistle Down The Wind». Og, i og med at Hayward var med i Haircut 100, som var ekstremt populære i England i en kort periode, raste selvfølgelig tankene også i den retningen.
På spor fire, fantastiske «Autograph», dukket Prefab Sproat opp i ligninga, samtidig som jeg på flere av de andre låtene skimtet mulig påvirkning fra britiske band som som Saint Etienne, The Dream Academy, Belle & Sebastian, The Pastels, The Smiths og Aztek Camera.
Noe som gjorde at jeg sporenstreks fikk et akutt behov for å innhente mer informasjon om det svenske bandet bak denne dypt sjarmerende og forførende plata. Og etter et raskt søk kunne jeg konstatere at Alpaca Sport har latt seg inspirere av tweepop og C86. Tweepop som i indiepop med søte, barnslige og naive melodier og tekster, en musikkgenre som har sitt utspring i 1986 da magasinet New Musical Express lanserte C86, en samlekassett bestående av låter av nye, britiske indieband.
Så, joda, mine forutanelser slo ut i full blomst, for Alpaca Sport lager utvilsomt indiepop med vanedannende, deilige melodier og lett naivistiske tekster. Og jada, musikken er minst like myk som garnet. Når det på toppen av det hele viste seg at Ian Catt har produsert skiva, gikk definitivt ligninga opp. Catt har nemlig tidligere jobbet med artister som Saint Etienne, Trembling Blue Stars, Field Mice og (vår egen) Dylan Mondegreen, for å nevne noen.
«Another Day» er Alpaca Sports’ fjerde album, og med stor sannsynlighet bandets beste, noe jeg, selvom jeg ikke har hørt de tre første, tar for gitt med tanke på at «Another Day» er så til de grader vellykket. Bandet består, om jeg har forstått det rett, av Andreas Jonsson, Amanda Åkerman og Lisle Mitnik, med litt hjelp av produsent Catt som låtskriver og Hampus Öhman-Frölund (trommer) og Cristina Quesada (koring/harmonier).
De to åpningslåtene, «Tomorrow l’ll Be Fine» og «Always On My Mind», er så til de grader avhengighetsskapende at det nesten burde følge med en aldri så liten advarsel. Vi snakket myk og svært melodiøs pop, pakket inn i et lydbilde fylt med janglete gitarer, svært tilstedeværende trommer, akkurat passe store doser med synth/tangenter, klokkespill og nydelige harmonier (lett inspirert av gutta på stranda). Og sånn fortsetter det på minst like fine «Tell Me», før knallsterke «Autograph» rydder bordet.
Og sånn kunne jeg fortsatt, for alle de 10 låtene på «Another Day» er helt vidunderlige. Noe som i stor grad skyldes den nær perfekte produksjonen som tryller fram et lydbilde der himmelen og havet møtes akkurat i det sola vinker mot oss i horisonten. Så ja, men trenger ikke akkurat å være rakettforsker i musikalsk indremedisin for å skjønne at undertegnede har fått seg et nytt favorittband. Og da trenger jeg vel egentlig ikke å skrive noe særlig mer.
