Plateanmeldelse: The Minus 5 – «Oar On, Penelope!» (album, 2025)
Jøye meg, dette er skikkelig bra saker, tenkte jeg etter å ha hørt The Minus 5 sitt nye album, «Oar On, Penelope!». Et band jeg har brukt ganske mye tid på de siste 25 årene (eller deromkring). Skjønt band, The Minus 5 er og blir først og fremst Scott McCaughey, som foruten å produsere og skrive alle låtene også synger, spiller gitar, piano, Farfisa-orgel og bass.
Som alltid har han med seg en gjeng med fantastiske bidragsytere. Kjernen i bandet har denne gangen, foruten McCaughey selv, bestått av Peter Buck (R.E.M), Linda Pitmon (The Baseball Project, Steve Wynn) og Kurt Bloch (Fastbacks), på henholdsvis 12-strenger/bass, trommer og lead gitar.
Men, det stopper ikke der. Debbi Peterson (The Bangles) bidrar med vokal på alle sangene, Spencer Tweedy (sønn av Jeff) spiller trommer på «Bison Queen» og «Falling Like Jets», Patterson Hood (Drive By-Truckers) bidrar med vokal på «Let the Rope Hold, Cassie Lee» og «Blow in My Bag», og sist, men ikke minst, selveste Ed Stasium – som foruten å ha mikset skiva, spiller gitar og tamburin (der det trengs).
Å høre på «Oar On, Penelope!», er som å bli kastet tilbake til det beste av den beste musikken som dukket opp på 80-tallet, musikk sterkt inspirert av 60-og 70-tallet, som for eksempel The Doors, MC5, Neil Young og The Heartbreakers, for å nevne noen.
I løpet av de 12 låtene dukker band som The Replacements, The Dream Syndicate, The Rainmakers, Wilco, Green On Red, Buffalo Tom og The Long Ryders på rekke og rad opp i horisonten. Av nyere artister går tankene til den siste skiva til Daniel Romano
Resultatet er et fyrverkeri av et album, der steintøff tromming, viltre gitarer, herlige koringer, snertne melodier og intens vokalgymnastikk, dominerer det tidvis råe, men også svært detaljrike lydbildet. Vi snakker vaskeekte gitarrock ispedd inspirasjon fra både powerpop, garasjerock, country, punk og en lite dose The Shangri-Las.
Her er det bare å kjøre på folkens, og fordi plata er å regne som en gigantisk musikalsk energi-insprøyting, overlater jeg til lytterne å plukke ut sine egne favoritter. Når der er sagt; om du ikke er fullstendig frelst etter ha hørt den særdeles friske åpningstrioen, «Words & Birds», Death the Bludgeoner» og «Let The Rope Hold, Cassie Lee», skjønner jeg (og moren min) absolutt ingenting.
