Plateanmeldelse: Ben Kweller – «Cover The Mirrors» (2025)
Ben Kweller har holdt det gående som soloartist siden debutskiva «Sha Sha», som fikk en del oppmerksomhet da det landet i 2002. Et album bestående av mange friske og ungdommelige låter som stort sett befinner seg et sted mellom rock og powerpop.
Etter det har han fylt på med fem soloalbum, før han nå slipper sitt sjette, «Cover The Mirrors». Hans selvtitulerte album fra 2006 er et lite mesterverk, men både «Changing Horses» (2009) og «Circuit Bordom» (2021), treffer også den berømte spikeren så godt som perfekt på hodet.
Kweller har alltid lekt seg innfor sjangre som rock, pop og country, og har mye til felles med artister som Ben Folds, Steve Forbert, Wilco og Josh Rouse. Noe som også er tilfelle på «Cover The Mirrors», som er det første albumet til Kweller etter at han mistet sin 16 år gamle sønn i en tragisk bilulykke.
En hendelse som naturlig nok har satt sitt preg på musikken (noe albumtittelen også antyder), og da spesielt på to av platas hovedspor, «Brakes» og «Oh Dorian» (med MJ Lenderman på gitar). Sistnevte er en så trist, fin og hjertevarm hyllest til sønnen at undertegnedes ord ikke strekker til (sjekk videoen under).
Oh Dorian, where did you go? /Oh Dorian, please let me know / Oh Dorian, my best friend / But I can’t wait to hang with you again
Det vrimler av melodisterke spor på «Cover The Mirrors», der tangenter og gitarer på elegant vis veksler mellom å dominere lydbildet. De fleste av låtene er også utstyrt med delikate og tidvis lett subtile strykearrangementer, noe som tilfører låtene både variasjon og en lun stemning.
Åpningslåta, «Going Insane», settes i gang av et lite sukk, som etterfølges av et nydelig piano og Kwellers skjøre stemme før et delikat og dempet strykearrangement fører låta trygt til land. På spør to, «Dollar Store», hentes el-gitarene fram for alt de er verdt. En fin og litt grønsjete låt der selveste Waxahatchee dukker opp på vokal.
Og sånn forsetter det, med godlåter rundt hvert eneste hjørne. Som for eksempel intense og Dylan/Forbert-inspirerte «Park Harvey Fire Drill» (med kassegitarer i alle kriker og kroker), basstunge «Depression» (med hjelp av Cocunut Records), triste, men akk så vakre, «Letter To Agony» og nydelige og vare «Killer Bee» (med Flaming Lips). Sistnevte hadde passet perfekt inn på opptil flere Wilco-album.
Selvom flere av teksten på «Cover The Mirrors» er både skjøre og såre, er de også vakre og fylt med håp. Kweller evne til på nydeligste vis å tydeliggjør prisen for kjærligheten og livene vi lever, tilfører plata en empatisk og menneskelig dimensjon der er umulig ikke å bli berørt av.
Ett år før Ben Kweller ga ut sitt debutalbum, slapp The Strokes sitt usedvanlig gode og svært kritikerroste debutalbum, «This Is It». En tittel som passer utmerket om man på enkelt vis skal oppsummere «Cover The Mirrors». Et album som for undertegnede ikke kommer til å slippe taket med det første.
Foto: benkweller@com (promo)
