Slår fremdeles knockout på de fleste

Plateanmeldelse: Jason Isbell and The 400 Unit: «Weathervanes» (album, 2023)

Startskuddet for den store oppturen til solokarrieren til det tidligere Drive-By Truckers medlemmet Jason Isbell, fant sted i 2013 da han slapp «Southeastern», et album som i dag allerede i visse kretser har oppnådd klassikerstatus. Og siden den gang har Isbell fylt katalogen sin med tre plater som har resultert i et busslass med fantastiske anmeldelser og et lite hav av nye lyttere. Noe som viser oss at det finnes håp for de av oss som er mer opptatt av innhold enn innpakning. 

Isbells tilnærming til musikkens vesen er verken planløs eller tilfeldig, det ligger hardt arbeid og dedikasjon bak stort sett alt han foretar seg, noe som fremkommer med all tydelighet i den glimrende dokumentaren som ble spilt inn da han lagde sitt forrige album, «Reunions». 

På sine to siste album, nevnte «Reunions» (2020) og «The Nashville Sound» (2017), har Isbell fått usedvanlig god hjelp av gjengen som går under det fiffige navnet «The 400 Unit», en dedikert gjeng, som akkurat som Isbell, kommer fra Alabama. 

Personlig setter jeg såpass stor pris på alle Isbells album, at jeg ikke orker å rangere dem. Det viktigste er at alle treffer en nerve i meg som få andre artister er i nærheten av å treffe. Noe som selvfølgelig også gjelder det nye albumet, «Weathervanes», der Isbell for første gang på lenge har produsert plata selv. Noe som fungerer aldeles utmerket, selv om superprodusenten Dave Cobb fortjener opptil flere klapp på skulderen for jobben han har gjort på flere av Isbells album. 

Det skal innrømmes at jeg var en smule skeptisk første gang musikken på «Weathervanes» traff meg. Litt sånn «dette har jeg hørt før, Jason», men så, etter to-tre gjennomlyttinger uten innblanding fra den ytre verden, løsnet det etterhvert som nyansene i lydbildet og ikke minst innholdet i tekstene, åpenbarte seg. Med trykk på åpenbarte, for i løpet av et par dager var jeg gått fra å være en anelse lunken til å være fullstendig (kremt) frelst. 

Hva som skjedde underveis (nei, det var ikke et under), er noe usikkert, men resultatet er at Jason Isbell nok en gang har laget et album som fortjener både oppmerksomhet og kjærlighet. Et album der Isbell, ved hjelp av små og ofte briljante fortellinger om ulike skjebner, setter ord på både frykt, håpløshet, ensomhet, frustrasjon, sorg og sinne, i en verden som for mange oppleves som både urettferdig og tidvis meningsløs. Isbells empatiske tilnærming til den verden han levde og lever i er platas store styrke, en tilnærming som viser at han bryr seg om og brenner for det han synger om. 

Om jeg tillater meg å være litt patetisk (i betydningen «overdrevent følsom»), makter jeg å identifisere meg med opptil flere av opplevelsene Isbell beskriver, selv når jeg aldri har vært i nærheten av å oppleve noe lignende selv. Noe som nok kan forklares med at Isbells tekster beveger seg rundt en akse der universelle opplevelser, både på makro og mikronivå, berøres. Opplevelser som har en emosjonell klangbunn i noe de fleste av oss kan identifisere seg med.   

Tekstene på låter som for eksempel «Death Wish», «Save The World», «White Beretta» og «Volunteer», er så til de grader følelsesladede, ektefølte og velskrevne at det som lytter og «tilskuer» er umulig ikke å bli berørt av temaene. Når sistnevnte låt starter med «Daddy worked hard / Mama worked harder /Propped up on pain, pills and pride», skal det for eksempel ikke mye fantasi til for å forstå hvor det bærer hen. Men framfor å ty til enkle grep, makter Isbell å fortelle historien på en måte som er både emosjonell, realistisk og troverdig.

Både sjanger-og tekstmessig er det musikalske slektskapet til artister som Bruce Springsteen, Jackson Browne, Neil Young og Tom Petty, uomtvistelig til stede. Og da kanskje spesielt på «King of Olahoma» (Springsteen), «Save The World» (Browne), «When We Were Close» ( Petty) og «Miles» (Young). Andre artister som springer i hu er John Prine («Volunteer») og John Hiatt («Vestavia Hills»). 

Men, som alltid, evner Isbell å skape musikk som først og fremst er hans egen. Musikk der han med god hjelp av sin kone, Amanda Shires, og resten av de glimrende musikerne i The 400 Unit, fortsetter å lage låter som slår fullstendig knockout på stort sett det meste som virrer rundt i dagens musikalske univers. 

«Weathervanes» slippes fredag 9. juni.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641