OK, jeg innrømmer det. Jeg har en svakhet for pompøse britiske band med dels oppblåst produksjon og hang til melankoli. Av og til må jeg ha en dose. Bare må ha det. Sånn har det vært siden Simple Minds gikk kommers allerede på 80-tallet. Eller Tears For Fears anno 1989, for den saks skyld. Og ja, det har vært mange band å ta av i denne kategorien opp gjennom tiårene. Her følger det kortanmeldelser av fire band innen denne skamløse sjangeren. Disse fire holder til alt overmål fortsatt koken, og har gitt ut nye skiver ganske nylig. Noen vil si at de er over middagshøyden, men det hender at musikere opplever en ny vår og får fornyet inspirasjon, som i Snow Patrol sitt tilfelle:
Snow Patrol: «The Forest Is The Path» (album, 2025)
Snow Patrol er et kroneksempel på et erkebritisk band, i dette tilfellet dannet i Dundee (besetninga er av skotsk og irsk opprinnelse). Gamlegutta i bandet (Gary Lightbody og Johnny McDaid) har holdt det gående siden 1994. I 2023 trakk Johnny Quinn og Paul Wilson seg og bandet fortsatte som trio. Nathan Connolly ble med videre.
Snow Patrol har hatt flere internasjonale hits, inkludert den kjempestore emo-hiten «Chasing Cars» fra 2006. Personlig hørte jeg en god del på albumene «Final Straw» (2004) og «Eyes Open» (2006) da de kom ut for rundt 20 år siden.
I fjor høst ga bandet ut det litt forbigåtte albumet, «The Forest Is The Path», nylig lansert i en ‘extended edition’. Her finner vi perler som «All», «The Beginning», «This Is The Sound Of Your Voice» og den flotte tittellåten. Alle låtene er selvfølgelig overproduserte og litt svulstige, og aldeles nydelige i sin egen fortreffelighet. Og man må jo bare beundre den snart 50 år gamle Gary Lightbody for hans evne til å synge om kjærligheten som om det var en nyvinning i livet:
/ All I know / Is holding you is all I ever wanna know / But maybe I’m not brave enough to tell you so / But I don’t have the strength to watch you go /
Doves: «Constellations For the Lonely» (album, 2025)
Doves ble dannet i Wilmslow, Cheshire i 1998. Bandet består av sangeren og bassisten Jimi Goodwin og tvillingbrødrene Williams, Jez (gitar) og Andy (trommer). Bandet har en begrenset produksjon (de hadde en pause fra hverandre fra 2010 til 2018), men har gitt ut seks studioalbum mellom 2000 og 2025. For min del gikk det mye i albumet «Kingdom Of Rust» da det kom ut i 2009.
Den rimelig ferske skiva, «Constellations For The Lonely» (kom ut i februar), er helt klart noe av det ypperste de har gjort. Her får vi dels komplekse lydlandskap, som for eksempel den lett psykedeliske «Cold Dreaming». Goodwin og brødrene Williams veksler på å inneha vokalistrollen, og det fungerer utmerket. Åpningslåten «Renegade» er også flott, det samme gjelder «A Drop In The Ocean» og ikke minst, min favoritt, «Last Year’s Man». Når Doves runder av med den litt stormannsgale «Southern Bell», synes jeg at brikkene faller på plass.
London Grammar: «The Greatest Love» (album, 2024)
London Grammar opptrer i den litt mer sofistikerte og elektroniske enden av skalaen og er for rene ungdommer å regne her. De hører kanskje ikke hjemme i denne kategorien, men tas med som det tradisjonsbærende bandet de nå en gang er.
Bandet ble dannet i Nottingham i 2009, og består av Hannah Reid og hennes vidunderlige stemme, i tillegg til Dan Rothman og Dominic «Dot» Major.
Trioen har riktignok kun fire album bak seg. Det siste, «The Greatest Love», kom ut i fjor høst, og er en ypperlig videreføring av en britisk 90-talls-tradisjon preget av ambient, trip hop beats og akustisk elektronika, med andre ord, arven fra Massive Attack og Portishead. Sjekk gjerne den Madonna-aktige «Fakest Bitch», «You & I» eller den rene poplåten «Santa Fe». Gitaren gjør seg gjeldende på andresingelen «Kind Of Man». «Into Gold» er også et vellykket stykke popmusikk, nærmest i Röyksopp-land. Svulstig eller ei, vakkert er det.
Stereophonics: «Make’em Laugh, Make’em Cry, Make’em Wait» (album, 2025)
Det walisiske bandet Stereophonics (opprinnelig fra Cwmaman i den sørlige delen av Wales) besto opprinnelig av vokalist/gitarist Kelly Jones, bassist Richard Jones og trommeslager Stuart Cable. Cable ble etter hvert erstattet med Javier Weyler.
Sist gang jeg lånte øre til Stereophonics må ha vært helt tilbake i 2001 og plata «Just Enough Education To Perform» (den med «Have A Nice Day»), men bandet har gitt ut album jevnt og trutt med kun et par-tre års mellomrom. Stereophonics fikk også inn en fulltreffer med låten «Dakota» fra albumet «Language. Sex. Violence. Other?» (2005). Faktisk har det blitt i alt 13 studioalbum, om jeg har talt riktig.
Den splitter nye plata åpner med den finfine «Make It On Your Own». Andre spor verdt å trekke frem er singelen «There’s Always Gonna Be Something», den fine balladen «Colours Of October», folkrock-låten «Mary Is A Singer» og avslutninga med «Feeling Of Falling We Crave». Kanskje ikke full klaff for denne gjengen, men de fortjener likevel en plass like utenfor podiet.
