Plateanmeldelse: Sunny War – «Armageddon In A Summer Dress» (album, 2025)
Selvom jeg aldri rakk å anmelde den forrige skiva til Sunny War, «Anarchist Gospel», syntes jeg den var skikkelig tøff. Så ja, den burde nok fortjent en anmeldelse, men livet består, heldigvis, av så mange avbrudd og forstyrrelser at man ikke rekker over alt.
Da Sunny War, som egentlig heter Sydney Ward, dukket opp med sitt blodferske album «Armageddon In A Summer Dress», kastet jeg meg forventningsfullt over det så godt som umiddelbart. Og tro meg – jeg ble ikke skuffet, for musikken som trillet ut av rillene satt så godt som umiddelbart i min lett opphetede hjerne. Og nå, noen dager senere, er det fremdeles ingen tvil om at Sunny War har skjenket verden nok et glimrende album der rock, soul, pop og punk smeltes sammen på fortreffelig og tidvis svært energisk vis.
Om vi skal tro presseskrivet, og det skal vi jo, fant Sunny inspirasjon mens hun bodde i sin avdøde fars eldgamlehus i Chattanooga, TN. Et hus hun trodde var hjemsøkt og der mystiske lyder og syner fikk henne til å skrive den lavmælte og litt skumle låta «Ghosts». Syner og lyder som etterkant skulle vise seg å skyldes hallusinasjoner på grunn av gasslekkasjer i huset.
Plata åpner med forrykende med svært livaktige og fengende «One Way Train», en låt som drives framover av Sunnys insisterende stemme og flittig og støyende keyboard. De to neste låtene, «Bad Time» og «Rise», befinner seg begge i et poppete soul-landskap der bruk el-gitarer, keyboard og steelgitar, tilfører låtene mange fine detaljer.
«Walking Contradiction» spaserer bortover i varierende tempo, kun hjulpet fremover av å få, men svært effektfulle musikalske grep. Noe som, mye takket være den sterke teksten og fin vokalhjelp av Steve Ignorant (Crass), fungerer ypperlig. «Cry Baby», der Sunny får god drahjelp av Valerie June på vokal, er muligens platas mest umiddelbare spor. En klassisk soul-låt det er vanskelig ikke å få fullstendig dilla på etter kun et par gjennomlyttinger.
Tekstene på «Armageddon In A Summer Dress», retter oppmerksomheten mot et amerikansk samfunn preget av fattigdom og sosial urettferdighet. Sterke og viktige tekster i en tid der samfunnets fundamentale bærebjelker utfordres av krefter hvor kapital og makt ofte synes å være det overordnede målet på bekostning av demokratiske og sosial rettigheter. Men slik jeg leser tekstene, finnes det også håp om at fremtiden kan bli bedre. Noe den stilige tittelen på albumet muligens hinter om.
«I make the least you can in an hour/I’ve got no money, so I’ve got no power/Back pain and rotting teeth/Gets written off as working class grief.» («Bad Times»)
Når Sunny drar fram banjoen på «No One Calls Me Baby», kan det selvfølgelig ikke gå galt. Banjo og deilige harmonier slår aldri feil der jeg kommer fra. Plata avsluttes på glimrende vis med «Debbie Downer», en låt der gitarene får leke seg i samspill med keyboard, stilfull tromming og følsomme koringer.
