Popklikk-Espen (den eldre) har anmeldt tre ferske feelgood-plater det er godt å ha med seg inn i sommerferien.
Plateanmeldelse: Foxwarren – «2» (album, 2025)
Foxwarren er et kanadisk band bestående av Andy Shauf, Avery og Darryl Kissick, Dallas Bryson og Colin Nealis. En gjeng som i disse dager har sluppet det usedvanlig sjarmerende og svært nynnbare albumet «2». Et album som på overbevisende vis følger opp det fine, men langt mer saktegående debutalbumet fra 2018.
Mange av låtene bindes sammen av dialoger fra gamle filmer, et smått genialt grep som er med på å tilføre plata en lun og svært virkningsfull nostalgisk vri. Arrangementene, som ofte er dominert av gitarer, piano, strykere (tidvis snakker vi kammerpop, folkens) og Andy Shaufs varme og svært tiltalende stemme, er med på å gi plata en melodisk, lekende og svært oppfinnsom tilnærming til musikken.
At tankene rett som det er går til en deilig kombinasjon av den solfylte amerikanske vestkysten og Josh Rouse sitt musikalske univers, er for Popklikk-redaksjon kun et tegn på kvalitet og god smak.
De to åpningslåtene, «Dance» og «Sleeping», legger lista så høyt at man umiddelbart tenker at dette ikke kan fortsette. Men så feil kan man ta, for på den tredje låta, «Say It», fortsetter de kanadiske guttene å gunne på med supermelodiøs musikk det er klin umulig ikke å like. Og sånn forsetter det plata gjennom helt til yachten ankrer opp og sola dukker ned i horisonten.
Plateanmeldelse: HAIM – «I guit» (album, 2025)
Søstrene Este, Danielle og Alana Haim fra Los Angeles har siden 2014 gitt ut tre album som har fått mye oppmerksomhet, og nå er de her endelig her med sitt fjerde, «I guit». På den glimrende forgjengeren «Woman In Music PT. III» fra 2020, gikk tankene ofte til artister som for eksempel Fleetwood Mac og Vampire Weekend.
På «I guit» skrus energinivået et par hakk opp samtidig som lydbildet tilføres et mer elektronisk tilsnitt enn tilfellet var på forgjengeren, noe den knallsterke singelen «Relationships» er et herlig eksempel på. Plata åpner på forrykende vis med «Gone», der det lånes friskt fra både George Michaels «Freedom» og Stones’ «Sympathy for the Devil», før det roes en smule ned på fine «All over me».
Deretter følger to av platas sterkeste spor, «Down to be wrong» og «Take me back». Sistnevte, som har minst en maurtue i rumpe, fyker ut av startblokkene før tempoet skrus noe ned etter hvert. Selvom 15 låter muligens er litt i overkant, består «I quit» av en drøss knallsterke spor der særlig de ovennevnte låtene samt nydelige og såre låter som «The Farm», «Cry» og «Try to feel my pain», biter seg fast.
At «I guit» på mange måter er er album der søstrene legger fortiden bak seg og retter blikket framover, er følgende tekstlinjer fra «Gone» muligens et godt eksempel på: «You can hate me for what I am / You can shame me for what I’ve done / You can’t make me disappear / You never saw me for what I was!».
Plateanmeldelse: Peaceful Faces – «Whitout A Single Fight» (album, 2025)
For Popklikk er det Brooklyn-baserte bandet Peaceful Faces en helt ny musikalsk oppfinnelse, som så langt har gitt ut tre album. Fordi vi bare har hørt bandets nye album, «Whitout A Single Fight», kan vi ikke uttale oss om de to foregående platene, men om de har likhetstrekk med nykommeren er det bare å glede seg. For «Whitout A Single Face» er en av de lekreste og mest imøtekommende platene vi har hilst på så langt i år.
Peaceful Faces begynte som sanger, låtskriver og trompetist Tree Palmedo soloprosjekt, men utviklet seg etter hvert til en musikalsk sekstett som lager usedvanlig vakker og melodiøs musikk fylt til randen med så mange blåsere, strykere, gitarer og tangenter at det med letthet kan puttes i båsen kammerpop. Om du setter pris på en fin miks av artister som Paul McCartney, Van Dyke Parks, Harry Nilsson, Elliott Smith og Sufjans Stevens, kommer du garantert til å elske musikken på «Whitout A Single Fight».
På åpningslåta «Freee», tillater gjengen seg å tøffe seg litt innledningsvis, før blåsere dukker opp i lydbildet og sender tankene til de første platene til Chicago. På spor to, svært vakre «Half A Secret», fylles det på med kassegitarer, klarinett og fløyter. Neste låt ut, «Doing It Wrong», settes i gang av el-gitaren før blåserne etter hvert sniker seg inn på perfekt vis.
«Feel Around In My Heart» er så snerten og energisk at den er mer power enn kammer, mens den pianobaserte avslutningslåta «She’s Getting Married», der blåserne (ja, du gjettet riktig) sklir rolig inn i bakgrunnen. Litt sånn Ben Folds møter Harry Nilsson, på en god dag. Vakkert, akk, så vakkert. Og sånn kunne vi fortsatt, for «Whitout A Single Fight» består av ni låter, som mye takket være de vidunderlige arrangementene, fortjener all den oppmerksomheten de kan få.
