Plateanmeldelse: Suzanne Vega – «Flying with Angels» (album, 2025)
Det begynner å bli en god stund siden klassikerne «Marlene On The Wall», «Luka» og «Tom’s Diner» var ferske låter. Førstnevnte er fra debutalbumet «Suzanne Vega» (1995), mens begge de to andre er fra andrealbumet «Solitude Standing» (1987), men sannheten er at Suzanne Vega har gitt ut gode plater med ujevne mellomrom i 40 år. Selv hørte jeg en god del på «Nine Objects Of Desire» i 1996. Suzanne Vega var i mine kretser kjent for sine utsøkte produksjoner og var i flere år en sånn artist som du hentet fram når lyden på hi-fi-anlegget skulle testes.
Brorparten av utgivelsene hennes er riktignok live-album. Det har vært lengre mellom studioalbumene; pausen mellom «Beauty & Crome» (2007) og «Tales from the Realm Of the Queen of Pentacles» (2014) var på sju år. Deretter skulle det gå hele elleve år før vi fikk comebacket som er omtalt under (hvis vi ser bort fra albumet «Lover, Beloved: Songs from an evening with Carson McCullers», som var basert på hennes teaterforestilling om forfatteren McCullers).
Vega ble selv født i Santa Monica i California. Familien flyttet til New York da hun var ett år gammel. Der vokste hun opp i et tøft nabolag, og da hun var ni begynte hun å skrive dikt.
Ektemann og produsent Mitchell Froom, ble gjerne kreditert for den unike sounden Vega hadde i de tidlige årene, men ekteskapet med Froom tok slutt rundt år 2000. Etter det måtte Vega gå opp sin egen sti, og nettopp dèt har hun på gjort.
Den nye skiva er produsert av Gerry Leonard, en irsk musiker og produsent kjent for sin gitarstil (David Bowie, Rufus Wainwright, Laurie Anderson, Duncan Sheik og mange andre).
«Flying with Angels» åpner med den fine poplåten «Speakers Corner». Stemmen har kanskje forfalt litt, men det er ikke så farlig siden det ikke var den kraftfulle vokalen som var hennes varemerke. Tittellåten løftes opp av Gerry Leonards estetiske gitarspill. Leonard spiller en viktig rolle også på den rocka «Witch».
«Chambermaid» høres ut som deLillos med gitarfiguren fra Dylan’s «I Want You», og ender rett og slett opp med å bli en veldig sjarmerende låt. Slowfunken «Love Thief» fungerer også fint. «Lucinda» er selvfølgelig en verdig hyllest til Lucinda Williams. Susanne Vegas politiske engasjement kommer til syne på «Last Train from Mariupol», selv om jeg ikke er spesielt fan av den typen tekster. Da treffer den mer subtile «Alley» bedre:
/ One day you’ll know me / Shimmering above / Like Marc Chagall in love / I’ll be moving, be sailing around / Unchained and unbound / Be a mile off the ground / And I’m free
Popklikk ønsker Suzanne Vega velkommen tilbake!
