Plateanmeldelse: Soft Ride – «Southern Lands» (album, 2025)
Det er både veldig fint og en smule trist, når man blir stormforelsket i band man aldri har hørt om før for deretter å oppdage at plata du akkurat har forelsket deg i er bandets tredje utgivelse. For hvordan i all verden har dette kunne skje? Hvorfor har ingen skrevet om eller fortalt meg om dette musikalske vidunderet?
Men når sant skal sies skjer det helt sikkert hele tiden, for med tanke på hvor mange utgivelser som slippes ukentlig i vår digitale tidsalder er det fullstendig umulig å ha full oversikt.
For noen uker siden fikk jeg en mail med følgende overskrift: «Anmelde Soft Ride?». Problemet er at jeg får alt for mange mail med forespørsler om å anmelde, og at jeg alt for ofte ikke rekker å sjekke ut musikken. Noe som er beklagelig, men tiden strekker rett og slett ikke til (man har jo en jobb og et liv som skal leves, også).
Men, det var noe med navnet som trigget meg – Soft Ride – så jeg åpnet mailen der jeg kunne lese følgende:
«Hei Espen! Først og fremst; tusen takk for at du har lagt til de to singlene våre i dine «Best…»-spillelister! 🙂 Dødsgøy! Vi lurer på – har du/dere anledning til å anmelde den nye plata vår?»
Så, joda, jeg hadde med andre ord hørt musikken til Soft Ride tidligere, men tydeligvis ikke brukt tiden godt nok. Og da jeg lyttet på de to nevnte singlene, «Sun Astray» og «Extra Life», skjønte jeg umiddelbart hvorfor de var håndplukket til av å være med på Popklikks «Best akkurat»-lister. Det var nesten så jeg lurte på om gutta i Soft Ride hadde latt seg inspirere av platesamlingen min. At de, på mystisk vis, hadde sneket seg ned i min kjellerstua iført B-gjengen-briller og hørt på platene mine.
Soft Ride består i all hovedsak av Arne Tjelle (Bloody Beach) og Øystein Braut (Electric Eye), men på «Southern Lands» har den energiske duoen fått hjelp av Silja Sol, Embla Karidotter og medlemmer fra Kristi Brud, Electric Eye, Action Tension & Space.
I følge seg selv spiller de poprock med innslag av country, psykedelisk rock og laidbacke vestkysvibber, noe det ikke er vanskelig å være enig i. Men fordi de muligens er en smule beskjedene, nevner ikke gjengen at de lager noe som kan beskrives som nærmest uimotståelig og avhengighetsskapende musikk.
Åpningslåta, «Sun Astray», begynner med et lite regn av kassegitarer før deilige elektriske riff overtar styringa. Vi snakker perfekt solskinnsrock ikke ulikt det band som GospelbeacH, Beachwood Sparks, Tyde og SUSTO holder på med. Mot slutten av låta legges det inn noen psykedeliske vibber før neste godbit, «Darker Hearts», sømløst sklir over målstreken. En låt der det ryddes plass til både slidegitar og saksofon, noe som fungerer aldeles utmerket.
På «Don’t Fold» får vi en utsøkt miks av rock, country og karibiske rytmer, før lett sjanglete og rytmeglade «Extra Life» gjør alt den kan for å sjarmere lytteren i senk. En låt som hadde passet fint inn på alle platene til Vampire Weekend.
På «Foul Kisses» roes det såpass mye ned at det nærmer seg en ballade. Tjelles vokal får god hjelp av deilige harmonier og en akkurat passe avmålt saksofon som flagrer rundt i lydbildet. Deretter følger «My Baby Bad»; en vaskeekte countryballade med Embla Karidotter på støttevokal. En trist og lett fyllesjuk låt det slidegitaren stjeler mye av oppmerksomheten.
Herlige «No Time» spretter av gårde og høres ut som en finurlig blanding av britpop og powerpop. En låt med dårlig tid som (dessverre) trekker ut pluggen etter litt over to minutter. Platas mest psykedeliske spor, «Westland», er i besittelse av et nydelig refreng (nok en gang med kvinnelige harmonier). Trommene rusler taktfast av gårde omgitt av lavskuldrede gitarer. Det slentrende og behagelige avslutningssporet , «Love Don’t Come Easy», får meg til å tenke på både Jonathan Richman og Jens Lekman, noe som selvfølgelig aldri blir feil.
Selvom Soft Ride er veldig langt unna å finne opp nytt, musikalsk krutt (og takk gudene for det), klarer de likevel på «Southern Lands» å blande sammen de viktigste ingrediensen fra sjangre som vestkystrock, country, psykedelia og pop. Vi snakker med andre ord destillert musikk av beste sort. Musikk der melodier, instrumenter og produksjon smelter sammen til en treenighet denne skribenten kan tro på uten å tvile et eneste sekund.
Viva Soft Ride! Viva kjærligheten!
