Kanadiske Jerry Leger er ute med et nytt album i disse dager og kommer til Norge i mai sammen med bandet sitt, The Situation. Popklikk har vært så heldige å få en prat med Leger om å lage musikk, inspirasjonskilder og om flere av låtene på hans siste album, «Time Out For Tomorrow», en plate som har høstet god kritikk i musikkmagasinet Uncut og hele 4 ½  av 5 mulige stjerner i den europeiske utgaven av Rolling Stone.

Tekst: Tormod Reiersen

Jerry Leger nyter stor respekt blant låtskriverkolleger. Ron Sexsmith er både fan og kamerat, og Michael Timmins fra Cowboy Junkies har produsert hans siste album. Jeg opplevde Jerry Leger & The Situation på den nå nedlagte Café Mono i 2018, hvor de leverte en flott konsert! De promoterte da det strålende dobbeltalbumet «Nonsense And Heartache», som hadde like deler rock og country og ble en døråpner for mange i Norge.

Jerry Legers dedikerte og sterke stemme og drivende sanger, gjorde at han raskt ble en favoritt hos meg, og den artisten jeg spilte mest i 2018. Jeg oppdaget også at han er en svært hyggelig og imøtekommende person:

– Velkommen til Norge, Jerry. Vi ser frem til å se dere i mai. Har du vært i Norge før?

– Jeg ser frem til å komme til Norge. Dette blir det tredje besøket, vi besøkte dere også i 2018 og 2019.

– Som 19-åring i 2005 debuterte du med en sterk, selvtitulert plate som har fulgt meg på mange treningsøkter. To favorittlåter herfra er «Winch The Killer» og den Kurt Vonnegut-inspirerte «Player Piano». Kan du fortelle oss litt om debutalbumet og arbeidet med det?

– Vel, vi hadde tenkt å gå i studio én dag for å spille inn noen få sanger til en 3-spors demo eller singel. Denne tenkte vi å bruke til å få folk til konsertene våre og for å ha noe å selge til dem. Den første dagen spilte vi inn omtrent fem eller seks sanger, så Tim Bovaconti, som produserte, foreslo at vi skulle booke en dag til å spille inn et fullt album. Det var der det begynte, jeg var bare 19 år og opprømt over å utgi mitt første album. Plata ble hovedsakelig spilt inn live i studioet, i en gammel bygning som pleide å være et kjøttpakningsanlegg.

Etter debutplata fulgte en rekke flotte album med sanger som «Too Broke to Die», «Old Shoes On My Feet» og «Rasberry Bush». Men la oss dvele litt ved albumet «Travelling Grey» fra 2010. Dette er en singer / songwriter-plate med et bemerkelsesverdig antall flotte sanger. Sterkest av alle skinner «John Lewis».

– Hva synes du om «Travelling Gary» i dag, og hva er bakgrunnen for «John Lewis»?

– Jeg har ikke hørt på «Travelling Grey» på lang tid, men jeg husker at jeg som låtskriver var veldig stolt av den. De fleste tekstene ble skrevet før melodiene. Jeg tilbrakte mange timer på kaffebarer samtidig som jeg skrev på dette albumet. «John Lewis» var et nytt forsøk på å skrive en morderballade, noe jeg også hadde gjort på det forrige albumet med «Raspberry Bush». «Raspberry Bush» var basert på en kriminalsak i Toronto, mens «John Lewis» er en fiktiv historie og i den gamle folktradisjonen. Jeg valgte nettopp navnet etter å ha hørt det i den gamle balladen «Omie Wise». Vi spiller fortsatt sanger fra alle platene våre. Vi begynte å spille «John Lewis» igjen for noen år siden, kanskje vi også spiller den på denne turnéen.

– Det siste albumet, «Time Out for Tomorrow», er, i likhet med «Early Riser» og «Nonsense And Heartache», produsert av Michael Timmins fra The Cowboy Junkies. Hva har han bidratt med?

– Han sørger for at vi holder oss til retningen vi har valgt for det enkelte album og hjelper oss med å bruke de beste opptakene av låtene. Han blander seg lite inn i arbeidet vårt, noe jeg liker. Når han først gjør det, blir det som regel bedre. Han mikser også albumene, og det er en helt annen kunstform som han er god på.

– «Time Out For Tommorow» er en samling av svært fengende sanger?

– Ja, jeg ønsket å lage et mer umiddelbart album denne gangen uten å gå på akkord med meg selv. Sanger som «Buckskin Wall» eller de lange jam’ene på «Nonsense and Heartache» ville ikke ha passet på denne. Jeg ønsket å holde det stramt og tror at dette er det mest fengende albumet jeg har laget.

– Når jeg hører på musikken din, synes jeg ordene flyter så uanstrengt sammen med musikken, som om det ikke kostet noe å lage tekstene. Er det riktig? Lager du tekstene til melodiene, eller er det omvendt?

– På mange av låtene på dette albumet skrev jeg tekstene og musikken samtidig. «I Would» og «That Ain’t Here» er mine favoritter på denne plata. I «That Ain’t Here» stiller jeg blant annet spørsmål ved hvordan en person kan hate en annen uten engang å kjenne eller bruker tid på å forstå den andre. Det synes jeg er underlig.

– «Burchell Lake» handler om en by alle har flyttet fra, en «spøkelsesby». Hva er tankene dine om at befolkningen i mange land, inkludert Norge, i økende grad konsentreres om storbyene?

– Vel, alt jeg kan si min mening om er Toronto, Canada, der jeg bor. Levekostnadene øker, men for mange øker ikke lønningene i samme takt. Jeg opplever at kunsten lider, og at mange musikere ikke får tilstrekkelig støtte av de som har økonomiske midler til å fremme et blomstrende kulturliv. «Burchell Lake» kan definitivt sees på som en metafor for å bruke, misbruke og etterlate det du ikke lenger trenger.

– Min største favoritt på «Time Out For Tomorrow» er «Survived Like A Stone». Hva handler den om?

– Trommeslageren min, Kyle Sullivan, er veldig interessert i geografi, og det bare satt fast i hodet mitt hvor mange steiner som har overlevd på jorden i millioner av år, og at så mange ting, inkludert oss mennesker, kommer og går. Sangen har nok også en åndelig dimensjon.

– Hvilke inspirasjonskilder og favoritter har du innen musikk og litteratur?

– Innen musikk er det mange, men jeg antar at de som har hatt størst innflytelse på min tidlige låtskriving er Hank Williams, Bob Dylan, Lightnin ‘Hopkins, Tom Waits, John Lennon, Gordon Lightfoot, Elvis Costello, Leonard Cohen, Neil Young, Lou Reed. Mange! Senere ble jeg opptatt av folk som Gene Clark, Warren Zevon og Ronnie Lane. Tidlig rock ‘n’ roll som Buddy Holly, Chuck Berry, Everly Brothers og The Drifters, har jeg hørt helt fra fødselen av.

– Min første favorittforfatter var Kurt Vonnegut, jeg er også svært glad i Jack Kerouac og Charles Bukowski. Leonard Cohens romaner og poesi er eksperimentell, men gir inspirasjon til min egen låtskriving. Patti Smith er en flink artist – se hennes versjon av «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» på nobelprisutdelingen for Bob Dylan – men hun skriver også veldig bra. Jeg leser også klassisk litteratur som Hemingway og ser fram til å lese flere bøker av Joan Didion.

– Det var en lang rekke artister der flere også er blant mine absolutte favoritter. Du nevner Bob Dylan, han har vært viktig for deg?

– Min far har alltid vært Dylan-fan. Jeg vokste opp med å høre mye på samleboksen «Biograph» og ble også tidlig introdusert for live-albumet «Hard Rain» som jeg fremdeles er svært glad i. «Hard Rain» har min favorittversjon av «Oh Sister». Etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å kjøpe flere av albumene hans som «Freewheelin‘» og «‘Bringing It All Back Home». Jeg ble besatt av låten «Hurricane», som finnes på «Desire»,etter å ha hørt et kort klipp av den i filmen «Dazed and Confused». 

– Dylans musikk hadde definitivt innvirkning på meg da jeg begynte å prøve og skrive mine egne sanger som 10-åring. Da jeg var rundt 14 år, oppdaget jeg albumet «Another Side of Bob Dylan». Jeg skulket faktisk skolen, gikk på biblioteket og hørte det om og om igjen. Jeg dissekerte sangene, de snakket virkelig til meg. De hadde stor innflytelse på skrivingen min fra og med dette tidspunktet. «Another Side of Bob Dylan» er av de platene som har påvirket meg mest, og «To Ramona» er en av mine favoritt Dylan-sanger.

– Ikke dårlig! Til slutt: har du noe mer på hjertet?

–Jeg tror vi dekket mye! Takk!

– Tusen takk. Vi ser fram til å høre dere i Norge!

Og hvor starter du hvis du ikke kjenner Jerrry Legers musikk? Jeg foreslår albumene «Travelling Grey», «Nonsense & Heartache» og «Time Out For Tomorrow». Samlingen av gamle favoritter, «Too Broke to Die» er også et flott utgangspunkt.