Jesper Fosdahls glimrende debutalbum, «Fus», består av myk, varm og leken musikk som sklir av gårde og som får Popklikk til å tenkte på alt fra bølger, Los Angeles, Steely Dan, Lars Lillo-Stenberg, bekker små i det norske landskapet, folkemusikk, jazz, visesang og en iskald pilsner. Litt av hvert, med andre ord. 

Popklikk har snakket med Fosdahl om «Fus», inspirasjonskilder og barndomshelter. 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Det er flere grunner til at plata fikk navnet «Fus»! Fus betyr jo «jeg vil være først», og et gjennomgående tema for skiva er jo opplevelsen av kjærlighetsrelaterte smeller for første gang. Jeg ville også at tittelen skulle være litt barnslig, for å underbygge naiviteten i det hele. Også er det jo passende med «førstemann ut»-tematikken når det er et debutalbum.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Plata startet med demoer jeg skrev og forsøkte å produsere hjemme på rommet mitt! Det ble sånn passe bra. Det var ikke før min gode kamerat og produsent Elias Vik Aasen sendte melding og lurte på om jeg ville jobbe på eget materiale, at låtene begynte å låte sånn de låter i dag. «Fem minutter» og «22 sitroner» ble spilt inn og ferdigstilt i studioet hans på Vålerenga, mens resten av låtene ble spilt inn med band i Studio Karlberg i Trysil, etter at vi bestemte oss for å gjøre prosjektet til et album. Etter studioturen hadde vi vel et år med etterarbeid, siden jeg ikke er så flink til å si meg ferdig med ting. 

– Prosessen var preget av mye eksperimentering, og testing av diverse produktive og mindre produktive innfall og idéer. Vi satt Håvard Rosenberg på miks, da vi var ekstremt fan av greiene han hadde gjort på «Fever», plata til Thomas Dybdahl. Han kicket heldigvis på musikken, og det som begynte som et rent mikse-oppdrag utviklet seg til å i større grad være en slags co-produsent-greie. Han har fargelagt mye av albumet, koret, arrangert og lagt til mange deilige detaljer. 

– Hva er du mest fornøyd med på «Fus»?

Vanskelig å si, men jeg tror jeg er mest fornøyd med hvordan hele albumet låter som helhet. Låtene ble ikke nødvendigvis skrevet med tanke på at det skulle låte veldig holistisk, og jeg henter mye inspirasjon fra mange ulike steder, så jeg var litt nervøs for at det skulle oppleves litt vel kaotisk og ufokusert da vi ferdigstilte skiva. Jeg er derfor veldig lettet over at jeg nå syntes det flyter veldig fint, og at det ligger en helhetlig klangfarge over prosjektet.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– «Fem Minutter» var den første låta som virkelig klaffet, og som jeg tror i stor grad har formet sounden på resten av albumet. Jeg føler vi virkelig klarte å fange den energien og intensiteten vi var ute etter, og jeg husker utrolig godt hvor bra det føltes da vi hadde Benjamin Næss inne for å gjøre trommer. Føler vi traff på det meste vi prøvde på med den, alle idéene bare fungerte på første forsøk, og det er en låt jeg fortsatt er utrolig glad i. Alltid veldig deilig når det blir sånn jeg hører det for meg. 

– «Ukjent Hud» er jeg også veldig fornøyd med, men av litt andre årsaker. Det skulle egentlig være en litt mer up-tempo King of Convenience-aktig låt, som vi ved uhell spilte inn alt for sakte i studio. Den er faktisk speeda opp såpas at den er en halvtone lysere enn da vi spilte den inn. I stedet for å gjøre alt på nytt, bestemte vi oss for å heller la den være det den ville være og henta inn Gustav Rørmark på fiolin. Det viste seg å være et sjakktrekk, og jeg syntes den landet ekstremt fint som en mer bluegrass-inspirert ballade. «Det vi gjør» liker jeg også veldig godt. Det var mikser Håvard som foreslo å legge på litt Veronica Maggio-aktig stryk, som jeg nå syntes gjør hele låta. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «Vi er good» sleit vi lenge med. Det er den eldste låta på plata, og en av de første vi begynte å jobbe med, så jeg tror vi jobbet den litt ihjel. Jeg var veldig fornøyd med demoinnspillingen jeg gjorde alene, så alt for mye tid gikk med til å gjenskape den sounden i «riktige» rammer. Den har en litt annen karakter enn de andre låtene på albumet, og jeg vurderte lenge å stryke den, men syntes den landet fint da jeg gav litt slipp på hva den var på demo-innspillingen. Det ligger en lekse her et sted.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Tekstene er skrevet om perioden etter jeg gikk ut av mitt første seriøse forhold, og handler i all hovedsak om de ulike tingene jeg opplevde da. Det er ting som for meg føltes så enorme og viktige, men som i det store og det hele kanskje ikke er så unike. Jeg har prøvd å fange litt av den følelsen i tekstene, ved å skrive litt stort om små ting. Jeg vil ikke si jeg aktivt hadde planlagt å skrive en skive med en gjennomgående rød tråd eller tematikk, men det var kanskje bare de tingene som opptok meg i perioden låtene ble skrevet. Litt som en dagbok da, kanskje.

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Låtene er i hovedsak skrevet hjemme, på rommet med gitaren. Jeg skulle ønske jeg kunne svare bedre på hvordan låtene dukker opp, for da hadde jobben min blitt mye enklere, men de har på en måte bare falt litt inn i eksistens. Noen kom mens jeg lå i senga, andre mens jeg gikk en tur. Føler jeg har hatt litt flaks. Om jeg går og tenker eller synger på en melodi eller et riff jeg har skrevet dagene etter en låtskrivings-økt er det som regel et godt tegn på at det er verdt å utarbeide, og da pleier jeg å gjøre det. Jeg har en veldig rotete prosess med mye frem og tilbake, og idéer kan ofte ligge å godgjøre seg i flere måneder før jeg fullfører dem. Sånn sett var det veldig deilig å jobbe med en produsent, som bidro til å skape litt struktur rundt låtskrivingen. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

Jeg tror mye av musikken jeg skriver er inspirert av alt-pop og indie fra 2000-tallet. Jeg er veldig begeistret for instrumentasjonen til artister som Sufjan Stevens, Belle and Sebastian og tidlig Arcade Fire, spesielt bruken av messingblås. Jeg er også superfan av Kings of Convenience, og egentlig alt Erlend Øye er borti, så der er det nok hentet en del, spesielt i måten de skriver for to eller flere gitarer. Gjennom oppveksten hørte jeg også ufattelig mye på Bigbang og Odd Nordstoga, så det er ikke utenkelig at jeg har tatt litt derfra. Og deLillos da, selvfølgelig, kanskje aller mest i tekstforfatter-avdelingen. Jeg er helt besatt av hvordan Lars Lillo skriver tekster, og har nok forsøkt å emulere det litt.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– The Beatles’ «Abbey Road. Jeg har mitt The Beatles-år i år, og mitt mest spilte album så langt er definitivt «Abbey Road». Jeg var lenge en «Revolver»-fyr, men det er noe med produksjonen og låtskrivingen på «Abbey Road» som låter så fullkomment Beatles. Etter min mening den beste album-lytte-opplevelsen i katalogen, og en evig kilde til inspirasjon. «Here Comes The Sun» er en av de beste låtene noen gang skrevet og produsert; har du hørt Moogen som ligger inni der?, og jeg syntes faktisk ikke «Maxwells Silver Hammer» er så gæren. 

– Vampire Weekends «Only God Was Above Us». Tok meg endelig sammen og satte meg inn i Vampire Weekend i fjor, som har gått tungt i rotasjon siden. Siste albumet i katalogen er favoritten, med ganske stor margin. En ekstremt givende lytteopplevelse, merkelig og spennende instrumentering, og sinnsykt fett produsert. «Classical og The Surfer» er favorittsporet.

– Tony Rice Units «Manzanita». Etter å ha blitt helt oppslukt av Bela Fleck kjøpte jeg meg banjo i fjor, og ble veldig interessert i bluegrass. «Manzanita» er den bluegrass-plata som traff meg hardest, og har blitt en go-to-plate til lange bilturer. Utrolig gøy å høre på, skikkelig vakkert til tider, og med ganske så bra gitarspelling. Plata består for det meste av tolkninger av tradisjonelle bluegrass- og folklåter, men Rices egenkomponerte tittelspor er favoritten. 

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Jeg er veldig begeistret for den norske filmen «Trolljegeren» fra 2010, som jeg tror jeg har sett 10 ganger. Bare rett og slett en av de mest underholdende filmene jeg har sett i mitt liv. Skal se den igjen før året er omme, tenker jeg, Otto Jespersen på sitt beste.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du  hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Oj, dette er vrient. Jeg mistenker at dette hadde blitt litt dysfunksjonelt, men da blir det Ringo Starr på trommer, George Benson på gitar, Stevie Wonder på keys og Sting på bass. Jeg synger, men tror også jeg vil ha med David Byrne på et vis, kanskje på koring. Litt eksentrisk jazz/soul-pop med sære Starr-grooves, tror det kunne hatt noe for seg! Brian Eno produserer selvsagt plata.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen(e) til det?

– Da jeg var yngre var jeg veldig opptatt av musikk, gitar og skating, så Øystein Greni var naturligvis en fyr jeg så ekstremt mye opp til. Pappa og jeg hadde som tradisjon å se julekonsertene til Bigbang på Sentrum Scene da jeg var i en veldig påvirkelig alder, og hørte ihjel «Edendale», og senere «The Oslo Bowl». Jan Ove Ottesen, også for så vidt. Har alltid sett veldig opp til norske, karismatiske frontpersoner. Og Øystein Sunde! Tror jeg hadde en gedigen 40-spors dobbel-CD jeg alltid sovnet til da jeg var yngre, som jeg anerkjenner at er litt spesielt. 

Foto: Promo