Musikkpreik med Louien


Merkelappen americana gjelder fortsatt på Louiens nye album «Every Dream I Ever Had», men elementer av pop og indie gjør seg gjeldende i større grad enn tidligere. Og om noen ennå ikke har fått det med seg; Solberg er en låtskriver av rang, en gave få forunt.

Nivået på nordic americana er skyhøyt for tida og Louien løfter det enda noen hakk. Popklikk har snakket med Louien om «Every Dream I Ever Had» og inspirasjonskilder deriblant Spice Girls og Neil Young.

Hva er bakgrunnen for tittelen på plata, «Every Dream I Ever Had»? 

– Tittelen er hentet fra låta «Please», og jeg valgte den mest fordi jeg synes det er en fin linje. Når jeg ser tilbake på prosessen med albumet hadde jeg veldig mange ambisjoner og ønsker for hvordan både prosessen og resultatet skulle bli, så da passer tittelen bare enda bedre!

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vi jobbet tett sammen som band på denne plata, noe jeg har hatt lyst til lenge. På tidligere innspillinger har jeg brukt mange forskjellige musikere, og det er dritkult, men denne gangen hadde jeg lyst på helhetsfølelsen man bare får av å jobbe med de samme folkene hele veien. Låtene trengte mye kraft, og det har bandet virkelig bidratt med! Selv om låtene er skrevet av meg føles det veldig som vårt nå, når vi er ferdige.

– Hva er du mest fornøyd med på «Every Dream I Ever Had»?

– Jeg er fornøyd med alt, egentlig! Jeg visste at jeg kom til å være stolt av det vi har laget uansett hvordan det ble tatt imot. Det er en veldig god følelse. Det å spille inn et album er en prosess, og alle delene av den prosessen er like viktige. Så det blir vanskelig, og egentlig unødvendig, å velge ut én ting jeg er mest fornøyd med.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Sett i lys av der jeg svarte på der forrige spørsmålet, er det litt vanskelig å velge én favorittlåt; i tillegg endrer det seg hele tiden hvilken låt jeg liker best. Jeg har elsket og irritert meg over hver eneste låt på plata, det er en del av greia. Jeg er utrolig fornøyd med at de utgjør en så fin helhet, det var målet, og det syns jeg vi har oppnådd. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «Losing My Mind» ble nesten ikke med på albumet i det hele tatt! Den hang bare ikke sammen før bandet fikk prøvd seg på den. Nok et eksempel på hva som kan skje når man stoler på hverandre musikalsk, det åpner opp for en helt egen kreativ flyt. Den låta er det bandet som skal ha all ære for!

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Tekstene på denne plata handler om mye forskjellig, men jeg tror den røde tråden er oppvekst og relasjoner, hvordan man slipper fri fra gamle mønstre og blir selvstendig. Og de handler om å akseptere ting som de er. De forrige skivene mine er mye tyngre og mer melankolske, på denne plata har jeg løfta blikket litt.

–  Hvordan jobber du låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Som regel kjenner jeg en trang til å spille eller skrive, og da setter jeg meg ved pianoet eller med gitaren og spiller et eller annet, det kan være noe jeg kan fra før eller noe jeg finner på der og da. Av og til kommer det noe fint ut av det, en akkordrekke eller en tekstfrase eller en melodi, og så bygger jeg videre på det.

-Ideen kommer først, og så begynner det ordentlige arbeidet. Ideen føles ofte lett og enkel, som om den bare kommer til meg, mens arbeidet derfra og ut er mye mer slitsomt og krevende. Jeg klarer ikke å konsentrere meg så lenge av gangen og blir fort lei, så ofte jobber jeg med flere låter samtidig, hopper fra den ene til den andre. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Det er egentlig ingen spesifikk artist eller kunstner som har vært muse for det albumet her, men heller en idé om å lage noe større, mer catchy og tilgjengelig enn før. Jeg elsker svensk popmusikk, alt fra ABBA til Sarah Klang, mens jeg heller mye mer mot Neil Young og Joni Mitchell når det kommer til tekst. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

-Jeg hører egentlig mest på enkeltlåter, og har hatt helt oppheng på kvinnelige vokalister og sløye ballader det siste året. Type «I Love You Always Forever+ av Donna Lewis og «By Your Side» av Sade. Men jeg hørte også ihjel plata til Courtney Marie Andrews, «Loose Future» fra 2022, «Oas» av Dina Ögon og «Harvest» av Neil Young, for å nevne noen. De tre albumene er bare noen av platene jeg setter på når jeg vil ha det fint, de gir meg ro og er så fine å synge til. 

-Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Jeg har ikke lest en bok på sykt lenge… Vil si jeg er litt avhengig av serier. Jeg ser «Sopranos» igjen nå for fjerde gang, det er jo en serie, men den gir meg alt jeg trenger, haha. Er så glad i alle de forferdelige karakterene, savner dem når jeg ikke har sett serien på en stund. Jeg blir dratt inn og overbevist med én gang, og det er veldig inspirerende! 

-Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

-Jeg var en klassisk Absolute Music-jente, jeg! Var i overkant opptatt av å følge med på den nyeste popmusikken, lærte meg alle tekster utenat. Jeg så på et svensk program som het Vox Pop hver uke i tillegg til VG-lista, det var tider! Spice Girls, No Doubt og Hanson var favorittene. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Det blir veldig vanskelig å velge, tenk så mange fete band man kunne satt sammen! Jeg får gå for hippiebandet som aldri får holdt konsert fordi de har for mye sprøtt å snakke om og alle er frontfigur: Patti Smith, Joni Mitchell, Jimi Hendrix og Robert Plant. Alle var helter for meg da jeg begynte på videregående og fikk litt bredere horisont. 

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Ingen spesifikk barndomhelt, men jeg hadde veldig stor respekt for voksne og har alltid følt meg veldig beæret hvis folk som var eldre enn meg gadd å snakke til meg, haha. Har alltid hatt et behov for å bli selvstendig og voksen. 

– Og jeg så ekstremt opp til hele Spice Girls, de var så kule! Og som voksen syns jeg fortsatt det, de er damer som har stått så hardt på for å få være seg selv og gjøre det de ville med livene sine. Vi trengte Girl Power sårt på den tiden, og vi gjør det fortsatt!

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1624