Plateanmeldelse: Dylan LeBlanc – «Coyote» (album, 2023)
Med et navn som Dylan LeBlanc, skulle det nesten bare mangle at du ikke laget dritfet (som ungdommen ville sagt) musikk. Noe LeBlanc selvfølgelig har gjort siden han debuterte med «Paupers Field» i 2010, kun 20 år gammel. Et album med så godt som begge beina i countymusikken og med lett uptempo låter som «Changing of The Seasons», «If Time Was for Wasting» og nydelige og lavmælte gullkorn som «If Time Was For Wasting», «Tuesday Night Rain», «Ain’t Too Good At Loosing», «No Kind Of Forgiveness» og «If The Creek Don’t Rise» (med Emmylou Harris på harmonivokal), ble helt fortjent møtt med mye applaus og velvilje.
At LeBlanc vokste opp med en far, Lenny LeBlanc, som var studiomusiker i det legendariske Fame-studioet i Muscle Shoals, Alabama, fungerte ganske sikkert som en musikalsk veiviser for Dylan, som etter debuten fulgte opp med to album i det samme musikalske farvannet som debuten; «Cast the Same Old Shadow» (2012) og «Cautionary Tale» (2016).
Men i 2019, godt hjulpet av produsent Dave Cobb, slapp LeBlanc «Renegade» som, takket være et svært oppjustert lydbilde, skilte seg ganske mye fra forgjengerne. Et album der både pop, rock og country ble vevet sammen på aller beste vis. På «Bang Bang Bang» og tittellåta, der et lite busslass med synther og el-gitarer slåss om oppmerksomheten, snakker vi nesten arenarock.
På sitt nye album, «Cayote», har LeBlanc, foruten å nedjustere lydbildet ganske så mye sammenlignet med forgjengeren, alliert seg med kremmusikere som bassist Seth Kauffman (Lana Del Ray), pianist Jim «Moose» Brown (Bob Segar), trommis «Fred Eltringham (Ringo Starr og Sheryl Crow), Austin Hoke (cello), Laura Epling (fiolin), Eleanore Denig (bratsj) og harmonier fra The Secret Sisters.
Tekstmessig handler plata om den fiktive personen Coyote, som befinner seg på flukt samtidig som han sloss med sine indre demoner. Noe som har resultert i noen svært gode tekster om livets mange utfordringer.
Plata er nydelig produsert av LeBlanc selv som har skrudd sammen et varmt lydbilde der det er plass til både strykere og deilige harmonier. Er lydbildet som også er preget av tangenter, gitarer og svært stødig tromming. LeBlanc sin lyse med likefullt fyldige vokal, rammer låtene inn på perfekt vis.
13 låter kan ofte bli litt i overkant, men på «Coyote» forsvarer alle plassen sin og vel så det. Musikals går tankene ofte til artister som Eagles (og da kanskje spesielt «Hotel California») og Chris Isaak, men det er sikkert bare meg. Uavhengig av hva LeBlanc og hans musikere måtte minne om, har de klart å lage en litt mystisk og lett cinematisk form for melodiøs americana som bærer låtene framover på fint vis.
Om jeg må plukke ut noen favoritter, går jeg for «Dust», «No Promises Broken», «Stranger Things», «Hate», «The Crowd Goes Wild» og «The Outside», men det kan forandre seg på et nanosekund eller to, for det finnes mye gull mellom rillene på «Coyote»
