Nailer alt som nailes kan

FCE78D47-BF44-4B8A-81D8-253D662251D4Plateanmeldelse: The Northern Belle – «The Woman in Me» (album, 2021)


The Northern Belles forrige album, «We Wither, We Bloom», var rett og slett vidunderlig bra. Så bra at jeg fremdeles ikke kan fatte at det ikke ble nominert til Spellemannsprisen. Måten bandet evnet  å smelte sammen pop, rock og americana, fikk det nemlig til å slå ut på Richters skala i mitt mikrokosmos.

Selv om The Northern Belle består av en herlig gjeng musikere, er det vokalist, gitarist, tekstforfatter og produsent Stine Andreassen som er selve hjertet i gjengen. På bandets nye album, «The Woman in Me», fortsetter hun å synge med både ynde, sårhet, popsnert og autoritet. Men denne gangen er hun ikke alene om akkurat det, for lista over gjestevokalister er lang som et godt år.

«The Woman in Me» omtales som et mini-album, men i min verden tilsvarer sju låter som ebber ut etter 29 minutter og sju sekunder, en fulllengder. Men, det er pirk, det viktige er at The Northern Belle med gjester fortsetter å imponere.

Foruten fem glimrende låter signert Andreassen, blir vi servert to herlige coverlåter, «Chicago» og «Summer’s End», skrevet av henholdsvis Sufjan Stevens og John Prine.

Sammenlignet med forgjengeren, er tempoet skrudd en anelse ned. Melodiene er fremdeles utsøkte, men langt mer dempede og subtile. Noe som kanskje kommer tydeligst frem på nevnte «Chicago», der stemmene til Andreassen, Malin Pettersen, Ida Jenshus, Signe Marie Rustad, Mari Sandvær Kreken og Louien, vibrerer i kapp med hverandre. Omringet av et lydbilde fylt med hardingfele, kassegitarer og tangenter, er resultatet ren nytelse. Noe som også kan sies om «No Rush», der Siv Jakobsen og Louien bidrar på vokal.

På «Only Stupid Kids Get Bored» har bandet valgt å samarbeide med gjengen i Orions Belte, noe som har resultert i et langt mer eksperimentelt lydbilde der kombinasjonen tung tromming, el-gitarer, synth, hardingfele, pedal steel og midi orchestra (det er bare å google, stilige greier), nailer alt som nailes kan. Men, selv om bandet leker seg litt med indie-sjangeren, er deres fremste inspirasjonskilde fremdeles musikk med sterke røtter i americana-tradisjonen.

Platas mest umiddelbare låt, «Kaleidoscope Dream», drives fremover av velklingende el-gitarer, Hammond-orgel , nydelig koring og svært stødig tromming. At tankene går til 10.000 Maniacs’ mange fulltreffere på 80-tallet, gir meg en ekstra god følelse.

Og sånn kunne jeg fortsatt, for både tittellåta, «Two Rythms», og versjonen av «Summer’s End», glir elegant gjennom kvalitetskontrollen. Noe som igjen betyr at The Northern Belle har laget nok et album med stor så stor wow-faktor at det fortjener all den oppmerksomheten det kan få pluss litt til. En wow-faktor som i stor grad også skyldes viljen til å eksperimentere, dyktige medprodusenter, fantastiske musikere og gjesteartister og sist men ikke minst – låtskriverkunst fra øverste hylle.

Foto: Julia Marie Naglestad (promo)

 

 


Publisert

i

, ,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *