Nei, skulle du ha sett!

B64D840D-79CC-4786-B7D9-CB1A3A1DD447Plateanmeldelse: The Killers – «Pressure Machine» (album, 2021)


At The Killers har hørt mye på Springsteens er enstemmig vedtatt. På bandets mest kjente album, «Sam’s Town», møtes både The Boss og Meat Loaf rett som det er pakket inn i lyden av 80-tallet. Ganske U2, egentlig. Men også med det grandiose lydbildet Springsteen og Meat Loaf dyrket på henholdsvis «Born To Run» og «Bat Out Of Hell». Selv sjefens mytiske kvinneskikkelse Mary slipper ikke unna. Men av en eller annen mystisk grunn funker det aldeles utmerket.

Det artigste med «Sam’s Town» er likevel vokalist Brandon Flowers kameleonstemme. Foruten Meat Loaf og Springsteen høres han nemlig ut som en krysning av Robert Smith (The Cure), Kate Bush og Bonnie Tyler. Sjukt, men sant. Og ganske kostelig.

Selvom The Killers tilnærming til rockens mange helter av og til kan virke noe tilgjort, fremstår «Sam’s Town» fremdeles som et ambisiøst og troverdig album med mange energiske og fengende låter. Og lydbildet, vel det er storslått og pompøst, og minner veldig om Jim Steinmans produksjon av «Bat Out Of Hell». Noe som igjen betyr at «Sam’s Town» aldri vil bli en klassiker i mitt univers. Men et bra album, det er det.

Med unntak av noen glimrende låter, klarte aldri The Killers å imponerer meg etter «Sam’s Town», og ganske snart ble bandets musikk forvandler til et vagt minne. Inntil for cirka en uke siden da «Pressure Machine» stirret mot meg fra Spotifys hjemmeside. I mangelen på annen musikk, trykket jeg lett forvirret på play. Og vips, så strømmet en av årets musikalske overraskelser mot meg.

For «Pressure Machine» er skreddersydd for folk som liket melodiøs rock med myke kanter. Sånne som meg.

Springsteen er utvilsomt fremdeles en stor inspirasjonskilde, men det storslåtte og pompøse lydbildet som preget « Sam’s Town» er tonet kraftig ned. Låtene på plata sender snarere tankene til artister som The Hold Steady og Jason Isbell.

Selvom det fylles på med synth både litt her og der, oppleves likevel produksjonen på «Pressure Machine» som relativt nøkternt. På flere av låtene er det plass til både kassegitarer, fioliner og munnspill, ikke ulikt det Springsteen holdt på med både på «Nebraska» og «The River». Noe «Terrible Thing», «Runaway Horse (med Phoebe Bridgers), «The Getting By» og «Desperate Things» er fine eksempler på. På sistnevnte vandrer en ensom (og desperat) el-gitar rundt i lydbildet.

Men, det er også plass til mange upbeat-låter, som for eksempel «Quit Town», «Sleepwalker», «In Another Life», «In The Car Outside» og tittellåta. Melodiøse og uanstrengte låter som fyker avgårde på herlig vis. På «Cody» balanserer bandet på glimrende vis mellom det jordnære og det melodiøse.

Tekstmessig befinner vi oss i småbylivets univers, der store drømmer lever side om side med hverdagens mange oppoverbakker og nederlag. Tekster som stort sett makter å formidle livets mange utfordringer uten at det blir verken platt eller for klisjépreget.

Takket være sin melodiøse kraft, er «Pressure Machine» et album man mer enn gjerne hører igjen og igjen. Noe som får meg til å tenke at dette trolig er The Killers’ beste album så langt i karrieren.

Foto: Island Records (promo)

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1671