Nok et knallsterkt album fra Pogo Pops

EDAD7ACB-AD20-45E5-AE57-698A629D41A9Plateanmeldelse: Pogo Pops – «Daylight» (album, 2022)

Pogo Pops har i 30 år gitt oss solid melodiøs pop av beste merke. Mange husker bandet fra storhetstida på 90-tallet, enten de fikk med seg de tidlige årene med The Doomsville Boys, det glimrende debutalbumet,«Pop Trip» (1992), etter navneskiftet, Spellemannspris i kategorien pop med albumet «Crash» (1993) eller det senere, smått geniale, albumet «Surf» (1996).

Bandet var en viktig del av Bergens musikkmiljø i en årrekke, men ga seg etter nevnte «Surf» i 1996, før de igjen fant tonen i 2006. Mellom slagene har også låtskriver Frank Hammersland frontet bandet Popium (som ga ut fire album i perioden 2001 – 2006, blant dem klassikeren«Permanently High» i 2001), og gitt ut tre soloalbum. Det siste, «Atlantis», kom så sent som i 2019. Det er heller ikke mer enn fem år siden forrige Pogo-album, «Love Is The Greatest Compass» (2017). Ingen hull i CV’en på herr Hammersland der altså.

Og nå foreligger det åttende Pogo Pops-albumet,«Daylight», med den faste besetningen: Hammersland, Viggo Krüger og Nicolai Hamre. Allerede ved første gjennomlytting er det åpenbart at Pogo Pops har tatt noen steg i retning av et bredere musikalsk uttrykk. Det virker som om de har tenkt: «Denne gangen skal vi ikke spare på noe, vi kjører på med alt vi har!».

Basis er fremdeles britisk indiepop, men produksjonen er større og tyngre, fire tiår oppsummeres musikalsk, og viljen til å gå utenfor komfortsonen er absolutt til stede. Dette er mer «White Album» enn «Revolver», for å si det sånn. Og apropos The Beatles; referansene står i kø på «Daylight» både i låtenes struktur og i form av utsøkt koring. Plata vokser betydelig etter flere avspillinger og favorittene dukker opp som troll i eske.

«Daylight» åpner ufortrødent med tittellåten. Pumpebass og et introtema såpass tett på «There   She Goes» som man kan komme uten å kalle seg The La’s. Dristig med hommage så tidlig på plata, men låten skifter raskt karakter med en frisk bridge og Cure-synth på toppen av temaet. Andrelåten «Maybe It Was Just A Dream» har et pianoriff som minner om introtemaet på Duran Duran sin «Ordinary World», men igjen tar låten en vending og viser fram Hammerslands uvanlig sterke meloditeft.

Radiohiten «Dancing To The Beat Of My Heart» er blant platas store øyeblikk. Storslagent  pophåndverk og tid for å reflektere over et langt liv i manesjen. Den episke «My Mind Is Like A Radio» er klassisk britpop a la Suede med chorus på gitaren og vreng på bassen. Låta klokker inn på 6:35, og det er ikke et sekund for mye! Den fine «Things That We Did» får fram crooneren i Hammersland og den heftige sistelåten, «Stay Awake» er Bowie anno «Let’s Dance» (1983) inkludert 70-talls gitarsolo og hele bøtteballetten. Utrolig tøft.

Hammersland er en popsmed av de sjeldne. Noen sier at alderen tynger, men hos et revitalisert Pogo Pops er det ingen tegn til slitasje å spore.

Foto: Roy Bjørge (promo)

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 198