Plateanmeldelse: Bill Fay – «Countless Branches» (album)Tekst: Tormod Reiersen
«I will remain Here, among the hills of my youth. I shall stay here, and search for the hidden truth, among the hawthorn, and the flowers that unfurl, no I’ll not be travelling, to the other side of the world … I watch all the boasts sailing out to sea I say what have I got to do with thee, I will remain here, and search for the hidden truth, in the bird’s nest, and all kinds of seeds, blown by the wind here, from all manner of countries»
Bill Fay – «I Will Remain Here»
For meg overgår «Countless Branches» til og med Fays «Life Is People» fra 2012. Den fungerer på så mange plan og anbefales på det varmeste. Dette er en plate å leve med, intet mindre. Noen ganger kjenner jeg platene så godt at en anmeldelse nesten er ferdigskrevet i hodet når jeg begynner å skrive. Andre ganger skriver jeg meg til forståelse av en plate. For dette albumet har jeg skrevet meg til noe jeg bare tror er en begynnelse.
En tidlig lørdags morgen. De andre sover. Setter på kaffe. Nytt album fra 76-åringen Bill Fay. Som om han spør forsiktig: Kanskje noe for deg? Jeg takker ja til invitasjonen. Jeg blir ikke skuffet. Plata er ikke lang, under halvtimen, jeg vil ha mer. Etter første runde med Bill Fay, hans piano, og der enkelte andre instrumenter fargelegger uten å være prangende, må jeg umiddelbart sette på plata én gang til.
Bill Fay gjorde comeback med «Life Is People» i 2012 etter stort sett å ha vært ute av offentligheten i 40 år. Plata hadde flere fine låter som nydelige «Never Ending Happening» og Wilcos «Jesus etc.». Jeff Tweedy, låtskriver i Wilco, hadde tidligere lokket Fay ut på scenen for sjeldne gjesteopptredener, og nevnt ham som en av de viktigste artistene i eget liv. Plata hadde mange låter med storslåtte arrangementer, men det var de sparsomme låtene med Bill Fays stemme og piano som virkelig stod frem.
Oppfølgeren «Who Is The Sender» fra 2015 traff meg aldri helt, så det var med blandede forventninger jeg satte på «Countless Branches». Det ble laget storslåtte bandversjoner av flere av låtene på plata, men Fay og produsenten, Joshua Henry, valgte å gå for det mer spartanske. Som bonusspor kan man høre flere av bandversjonene, og de avslører at valget var helt riktig.
Jeg anbefaler at man som hovedregel stopper før bonussporene starter. Da forlater man albumet med den riktige følelsen. Selv om det er noen strykere her, og litt trommer og keyboard andre steder, er dette en svært intim plate. Nydelige melodier. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene.
Låttitler som «In Human Hands», «Filled With Wonder Once Again», «Time’s Going Somewhere» og «Salt Of The Earth» er i seg selv små dikt som åpner for refleksjon, og tekstene fungerer utmerket på egenhånd. «Jordens salt»- en bibelsk metafor – klarer vi å motvirke forråtnelsen av den jorda vi har fått tildelt? Fay tenker på slektstreet som går langt tilbake i tid. Hvor lenge vil det fortsette å vokse? Det er dog håp, som Fay slår fast: «Love Wil Remain.» Han vil ikke ut i verden, han vil lete etter det store i det små, akkurat der han er. Og da merker jeg at mine ord blir fattige i møte med Fays ord: «One life, one life, beyond any kind of fathoming”.
