Popkick – ukens utvalgte musikk


Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Beach House, Become (EP 2023)

EP’en «Become» er i realiteten overskuddsmateriale fra fjorårets suverene dobbeltalbum, «Once Twice Melody», som vi behørig omtalte her i Popklikk: Nydelig og drømmende pop fra duoen i Beach House – Popklikk

(…) som om franske Air møtte amerikanske Grandaddy(…) det er noe magisk med å våge og gi seg i kast med det banale, men Beach House behersker det til fulle (…) umulig ikke å bli betatt (…)

At det er snakk om bonusspor betyr ikke nødvendigvis at det er svakere låter vi får servert her. Tvert imot, det kan være at låtene ikke passet inn på albumet eller at de ikke ble 100% ferdige til innspillinga. I hvert fall er åpningslåten på EP’en, «American Daughter», i det absolutte toppsjikt hva Beach House angår. Jeg synes faktisk at flere av de andre låtene har noe ekstra, i tillegg til at gitaren er hovedinstrument på mange av sporene, ikke minst på «Black Magic», som er rene gitarpopen til Beah House å være. Tittellåten,«Become», er en episk og vakker sak hvor kassegitarener rytmisk bærende utover i låta. Det fine melankolske, drømmende preget får meg til å tenke på tidlig Sigur Rós.

Victoria Legrand og Alex Scally er fortsatt Beach House. Sammen har de funnet en vinneroppskrift på drømmepop, måtte det aldri gå tomt for råvarer, og måtte Scally fortsette å bruke gitaren som hovedinstrument på framtidige utgivelser. (Jon Erik Eriksen)

Billy Tibbals: «Stay Teenage» (EP, 2023)

Denne samlinga på seks låter er noe av det beste jeg har hørt så langt i år. Tibbals, som flyttet fra England til Hollywood i 2014, har laget en herlig miks av glamrock, rock og softpop som sitter umiddelbart for sånne som meg. Godt hjulpet av produsent Chris Robinson (Black Crowes) gjenskaper Tibbels det beste fra den musikken jeg hørte på 70-tallet. At han har latt seg inspirere av artister som Bowie, Sparks, New York Dolls, Dwight Twilley og The Rubinoos, er neppe et dristig tips, men så lenge Tibbals står mer enn godt nok på egne ben, er inspirasjonskildene kun som et gode å regne. 

Åpningslåta, «Hollywood Baby», er et nydelig eksempel på hvordan Tibbals leker seg seg fram til musikalske gullkorn; en låt som settes i gang av tangenter og strykere for så å kaste seg inn i et mer rocka utrykk. Neste låt ut ut, «Best Day I Ever Had», er en uimotståelig rocker Alice Cooper ville vært stolt av om den hadde dukket opp i hans sanseorganer sånn cirka 1972. Svært  energiske og melodiøse «Hurt So Bad» og «All For You», dundrer avgårde før plata avsluttes med «Three in the Morning» og «Foreverland», to innbydende ballader der strykere og balansert bruk av el-gitarer og tromming, løfter musikken opp i de himmelske sfærer. (Espen A. Amundsen)

Daughter: «Stereo Mind Game» (album, 2023)

Daughter er et London-basert popband som har holdt koken som plateartister siden debuten i 2013. Det hele startet som et soloprosjekt for Elena Tonra sitt vedkommende, men utviklet seg etter hvert til en trio med gitarist Igor Haefeli og trommeslager Remi Aguilella på laget. Det kan være at du ufrivillig har hørt låten «Youth» fra debutalbumet, som spilles i en Widerøe-reklame.

Jeg skal innrømme at Daughter er på grensen til pretensiøs og overprodusert deppepop på sitt verste, mens de på sitt beste minner litt om amerikanske Lo Moon, og da stemmer både produksjon og låtskriving. Slik det gjør på «Be On You Way», «Party» og «To Rage». Igor Haefeli har lagt mye smakfull gitar på skiva, det skal han ha. Noen av låtene er bare ambiente lyd-collager av telefonsvarere og barnestemmer. Ellers er det mye uforløst potensiale på denne utgivelsen, litt frustrerende, for dette kunne blitt ei ordentlig bra plate med litt mer fokuserte låter og litt mer spirit. (JEE)

The Pinkertons: «Gothenburg Nights Derailing» (EP, 2023)

The Pinkertons er utvilsomt et friskt pust i det norske musikkuniverset, et band som utfordrer, og som etter å ha sluppet «Gothenburg Nights Derailing», bør åpne ørene til langt flere enn Popklikks skribenter. Etter å ha hørt plata mange, mange ganger, fordi den er så sabla fin, er konklusjonen at The Pinkertons er er et svært energisk, sjarmerende og samspilt band som lager musikk som kan minne om en herlig miks av Bob Dylan, Daniel Romano, ABBA, The Killers, The War On Drugs og Willie Nile. Sistnevnte er neppe kjent for bandet selv, men elsket av Popklikk. 

Alle de fire låtene på plata er først og fremst drivende gode rocklåter drevet framover av gitarer og en herlig og svært engasjert vokalist. På åpningslåta, «Glory/Delusion», møtes rock og pop på utsøkt vis der tangentene rett som der er leker seg med en kjent og kjær ABBA-låt. At tankene går til en raffinert utgave av Meat Loaf på «Shadenfreude Baby», er definitivt innafor og litt til. «Searching for a Saver on a Saturday Night (som tittelmessig ville vært en perfekt Meat Loaf-låt), sender tanken til The Killers i storform, før bandet, i tittellåta, avslutter festen med å suse av gårde med rockehjertet godt plantet utenpå skinnjakka. (EAA)

Damien Jurado: «Sometimes You Hurt The Ones You Hate» (album, 2023)

Jurado gir ut plater med samme frekvens som jeg skifter underbukse. Nei da, så galt er det ikke, men at han er ekstremt produktiv hersker det ingen tvil om. Det er bare noen måneder siden vi omtalte forrige utgivelse fra denne skjøre blomsten av en artist: En plate som fortjener mange lyttere – Popklikk

Når man opererer på denne måten er jeg litt usikker på om det er mulig å holde kvaliteten oppe fra utgivelse til utgivelse, og årets (første?) plate er da også variabel, det skal sies, men slett ikke uten perler. Bare hør «A Lover, A Balcony Fire, An Empty Orchestra» eller «Match Game 77 (Episode1097)». Dessuten har Jurado integritet og evne til å gi ut plater på egne premisser, ofte i lo-fi-segmentet fordi han ønsker det.

Artister som Jurado er ikke av den sorten som det går flere av på dusinet. Her til lands har vi også hatt artister med psykiske utfordringer. En av dem var geniet Thomas Hansen, kjent under artistnavnene St. Thomas og Saint Thomas, som dessverre gikk bort så alt for tidlig i september 2007i en alder av 31 år. Det er langt mellom slike stjerner, heldigvis har vi fått beholde Jurado gjennom en omfattende diskografi.

Den nydelige sistelåten, «I Was a Line», runder av plata for denne gang med en urovekkende tone, en plate bestående av kun åtte låter og i underkant av 23 minutter. (JEE)

Bruce Cockburn: «O Sun O Moon» (album, 2023)

Selvom jeg ikke har rukket å høre så mye på 78 år gamle Bruce Cockburns nye album, «O Sun O Moon», kan jeg allerede nå konkludere med at jeg med stor sannsynlighet kommer til å bruke mye tid på skiva framover. Platas 12 låter beveger seg i et landskap der folk, rock og jazz flettes sammen på en måte som gjør at jeg får lyst til å høre hele sulamitten hele dagen lang. Den luftige og detaljrike produksjonen og de nydelige arrangementene, tilfører musikken en deilig kombinasjon av ro og framdrift. Mon tro om ikke «O Sun O Moon» er et av høydepunktene i en karriere fylt med kremtopper og konfetti.

Cockburns innsats på vokal og gitar er platas store beholdning, og kan knapt gjøres bedre. Hans varme og særegne stemme er selve fundamentet resten av det musikalske byggverket bygges rundt. Vi snakker ekstraordinære greier. 

Som sagt; her må det lyttes enda mer, men allerede nå har låter som «Orders», «Into The Now», «To Keep The World We Know», «When The Spirit Walks Into the Room» og tittellåta,  krysset den magiske streken. Som alltid levere Cockburn tekster som leker seg med og utfordrer eksistensielle problemstillinger i en verden der brytningene er større enn på lenge. Popklikk satser på å skrive mer om denne glimrende skiva om ikke så alt for lenge. (EAA)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1624