POPKLIKKS JULEKALENDER: 10. desember

68D64CEA-617F-4B71-8D32-7EE7B562AE04I årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.

Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!

Luke 9. desember: 

I dag har vi plukket ut det vi mener er blant tre av de beste platene som har blitt laget i år. Tre plater som trolig er med når Popklikk skal kåre årets beste musikk 2020. Men, hvor på lista de havner, se det vet vi ikke ennå.

Little Hands of Asphalt: «Half Empty»

 Popklikk elsker god popmusikk av mange ulike fasetter. Little Hands of Asphalt er lyden av den typen musikk som deler av redaksjonen nærmest har vokst opp med. Vi bruker begrepet tidløst litt for ofte kanskje, men denne gangen er det virkelig på sin plass. «Half Empty» er en godtepose av lavmælt indie-pop som går utenpå trender eller tidsånden. Ved første gjennomlytting av plata var den «fin», men etter hvert har et lite mesterverk åpenbart seg. Dette er en kvalitet ved alle virkelig gode plater, man tror kanskje den er forstått etter en kjapp lytting, men så siver det fram nyanser og detaljer ved gjentatt lytting. Dette gjelder både det musikalske, låtarrangementer og Lyseidsmeget gode tekster. Denne triumfen av en plate holder kvaliteten helt inn. Det er ikke et eneste hvilespor her. Gitarlåta «Accidents& Time» er passende euforisk før akustiske «The Buildings, Thenthe Trees» avslutter det hele; låt som bevrer av innsikt i livets skjørhet. Takk! (Espen D.H.Olsen)

Waxahatchee: «Saint Cloud» 

Låtene som renner mot deg når du åpner «Saint Cloud», kan i all enkelhet beskrives som en deilig blanding av americana, folk og indie. Musikken på «Saint Cloud» kan minne om artister som Rilo Kiley/Jenny Lewis, Neco Case, Kathleen Edwards, Anna Burch, Big Thief og Bonny Doon (som spiller på skiva). De mest melodiøse låtene på plata, som «Can’t Do Much» og «Lilacs», kan med letthet beskrives som poplåter med en tvist. Og selv om tekstene byr på litt motstand, er «Saint Cloud» først og fremst et usedvanlig tiltalende og vakkert album. Omgitt av delikat og litt slentrende lydbilde, synger Crutchfield med innlevelse og pondus både om de vakre og de litt mørkere tingene som omgir oss. (Espen A. Amundsen)

Ron Sexsmith: «Hermitage»

Sexsmith er en mester i å snekre sammen elegante, stilfulle og iørefallende låter som bygger rede i hodet på lytteren. Og på «Hermitage» renner det over av slike sanger. Noe som, nok en gang, får meg til å tenke på eminente låtskrivere som Paul McCartney, Nick Lowe, Ray Davies og Elvis Costello når Sexsmiths særegne og varme stemme strekker seg mot meg. Ja, noen ganger går også tankene til en av mine ungdomshelter, Gilbert O’Sullivan. Produksjonen på «Hermitage» er særdeles ydmyk, avslappende og tiltalende. Omgitt av lekre detaljer, bøttevis med tangenter, strykere, fuglekvitter og lekne strenger, føres lytteren inn i et varmt og behagelig lydlandskap. Om jeg har noen favorittlåter? Jeg har ingen favoritter, jeg har bare favoritter. Sånn er det med den saken. (EAA)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1655