Renner over av inspirasjon og flotte sanger

Plateanmeldelse: The 99th Floor : «Liten» (album, 2024)

De har brukt tid på dette albumet. Siden gruppa gjenoppsto i norsk språkdrakt med «Sykle gjennom byen» for fem år siden – har sangene foldet seg naturlig ut over tid. På denne plata renner det over av inspirasjon og flotte sanger. 

Musikken og tekstene er kreditert Morten Solli, Kjetil Moberg og Leif Christian Ovesen. The 99th Floor spiller gitarbasert rock – med mye gitar – men uten at Solli på noe vis overspiller, omtrent som de tidlige skivene til Richard Thompson.

Han mer antyder i sanden og vinden framfor å asfaltere plassen foran strandhuset. I musikken hører jeg også referanser til andre gitarhelter som Tom Verlaine, Keith Richards eller Syd Barrett. Musikken til The 99th Floor holdes på plass av gjennomgående flott trommespill; der cymbalene klinger klart og analogt i rommet.  

Åpningslåta «Hjertemedisin» er riktig lekker og med klare referanser til The Byrds i gitarspillet. Jeg synes også jeg hører The Kinks og Ray Davies inni her. Dette er en kommende klassiker innen norsk rock, med en herlig overstyrt liten gitarsolo. Det er en sang som kunne blitt spilt på radioen hver time om jeg hadde fått bestemme. Men det er sjelden noen spør meg om slikt.

The 99th Floor gjør elegant og tett rock på norsk – litt som deLillos, men med solbrillene til Lou Reed. De bruker ord som fungerer godt på norsk – der fraseringene går opp med musikken – og lager sin egen sti uten å tråkke i lysløypa etter Ole Paus og andre etablerte artister innen det norskspråklige. Morten Solli har en fri og åpen måte å synge på, med mer inspirasjon fra Stephen Malkmus enn Ronnie James Dio. Det høres riktigere ut slik – selv om alternativet (Dio) kunne åpnet en spennende dør mot det ukjente.  

«Fly med meg» har en herlig sløy soul feeling og jeg liker pianoet godt. «Livet på jorden» er en kort akustisk sak med vakker melodi, mens «Stole på» beveger seg i høstmørket i samme gate som «Hjertemedisin» i Oslo et sted. Avslutningslåta «Når du sover» byr på mer inspirasjon fra The Byrds («Mr Tambourine Man») i begynnelsen, før den finner fram til loftet til Velvet Underground – med herlig trommespill og mektige gitarer.  

«Liten» er kanskje den beste sangen her, med en barnestemme som fungerer uventet godt. Det er en nydelig låt, støttet opp med akkorder på et sprukkent piano, slidegitar, og en outro som bærer den samme stemningen som Flaming Lips «The Soft Bulletin» eller tidlig Pink Floyd. 

«Herre i eget hode» byr på en spennende tittel. Gitarspillet har et innadvent utrykk, mens trommene med flotte breaks og nydelig lyd i den store cymbalen, bringer balanse som et åpent vindu til eller fra verden utenfor. Meditasjon er å være betrakteren som uten dom, lar tanker, impulser og følelser komme og løse seg opp som skyer, men uten å fargelegge om godt eller vondt, bra eller årlig.

Dette er begynnelsen på en trenings-vei, der vi ikke lenger er hunder som jager etter distraksjoner, hoppende apekatter, eller rives som av ville hester mellom en fortid vi holder fast i og en fremtid forestiller oss. Utfordringen er å følge den rette veien, der vi balanserer på line et skritt av gangen. Eller som på en dumpe-huske når vi finner balansepunktet. La oss prøve å være der. For hvordan er det vi balanser best? Jo, når vi stresser og beveger oss minst. Når vi lar det være – det er da vi er – «herrer i egne hoder» 

(Morten Solli er skribent og anmelder i Popklikk)


Publisert

i

, ,

av

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *